Det er alltid stillheten som setter verden i et annet lys enn dens eget.
(Roy Jacobsen)
Nå er den her. Ferien! Kanskje har du allerede klart å planlegge alt. Pusle på plass barnepass, leirdeltakelse, mine-, dine- og våre barn, bryllupene, svigermorsbesøkene, de festlige langbordskveldene. Kranglet deg til fri de to siste ukene i juli. Eller kanskje sitter du der, som så utrolig mange andre, og lurer på hva du egentlig skal finne på. Med 15-åringen eller toåringen på slep. Eller den umulige kombinasjonen av begge to. Så mange behov som skal tilfredsstilles. Så mange vinglass som skal heves, så mange skåler som skal utbringes, topper som skal toppes, fisker som skal fiskes, fornøyelser som skal fordøyes, instagrambilder som skal postes, sommerlige playlister som skal spilles av.
Men innimellom skal vi snike oss unna. Alle andres behov. Liste oss ut til havet. Sitte i altfor store gensere, med nakne tær mot det lunkne svaberget, når solen har gått ned og alle andre gått hjem, du og det blåhvite nattelyset, du og dunkjevlene, med myke øyne og vidåpen pust. Lete etter mønstre som er umulig å fange, ute i bølgene. Se skarvene dykke, bli borte, komme opp igjen. Se spurvene jage en måke, nymånen sluke en sky. Stryke vekk noen hårlokker fra ansiktet. Tvinne et strå rundt pekefingrene, kjenne den skarpe nattlukten fra den tørre, stramme saften.
Og så skal vi drikke kaffe på trappa, når de andre ikke er våkne ennå. Med to hender rundt koppen. Gå på en sti som dufter av varme, gamle furunåler. Finne en passende stubbe. Ta et ensomt nakenbad, vide, store svømmetak. Se dråper av søtt ferskvann skrumpe på gyllen gåsehud. Og kjenne at brystet fylles av samme pust som den du våkner med på late, gode søndagsmorgener. Bli liggende. Skru tilværelsen om til stillemodus. Ingen blunke- og smilefjes, ingen tomler opp. Ingen å heie på, ingen kvasse tvittersvar. Kjenne blikket forvandle seg, bli til bunnen av et dypt sukk.
Stillhet, både i fysisk betydning, og som en indre tilstand, er vår tids knapphetsgode. Vår virkelige luksusvare. Den som rommer den gode ensomheten, det uendelige rommet, den voldsomme tidslinjen som bor i oss og som bare kan sammenfattes og forstås i summen av et øyeblikk. Den som vet hva som virkelig teller og hva som virkelig ikke. Stillhet er ikke fravær av lyd. Det er fravær av støy. Alle former for støy, både fysisk og i form av indre uro og hvileløst tankespinn. Stillhet er fravær av forventninger, både fra andre, men også til deg selv. Stillhet er lyden av tilværelsens egne, trygge hjerteslag.
Det er derfor ferie kan være gull. Men du må ta deg tid. Tid til å få lov til å lande. Og til å bli værende. Til du kjenner den stillheten som er så stor at den til og med tåler å deles.
Jeg elsker dine stillheter, de er som mine.
(Anaïs Nin)
* Også avisspalter har godt av litt stillhet. Derfor tar denne spalten også sommerferie fram til skolestart. Ha en god, rolig sommer, folkens!