I trafikken betyr rødt stopp. Men i politikken er det full fart framover for Rødt. De er større enn både KrF og Venstre på snittet av meningsmålingene. I Oslo slår de Frp med over halvannet prosentpoeng. På Stortinget har partileder Bjørnar Moxnes utnyttet mulighetene han har hatt som enmannsgruppe på mesterlig vis. Rødt har gått fra å være en marginal sekt til å bli et parti å regne med, og som stadig flere vurderer som et seriøst alternativ. Det er vel så mye klassefest som klassekamp i Rødt når de samler seg til landsmøte på et hotell i Groruddalen denne helgen.
Bjørnar Moxnes’ landsmøtetale ga noen gode svar på hva som er nøkkelen til Rødts framgang og suksess. Det er jo litt av et mysterium at såpass mange flokker seg rundt et parti med en mørk fortid sterkt preget av voldsromantisk revolusjonslyst og antidemokratiske strømninger. For SV må det også virke underlig at en så stor del av de frustrerte Ap-velgerne ender opp hos Rødt, og ikke hos dem.
Ifølge Bjørnar Moxnes er det Rødts fortjeneste at Sylvi Listhaug måtte gå av som justisminister etter at hun delte et bilde på Facebook som spilte på farlige konspirasjonsteorier om Arbeiderpartiet. Det er Rødts fortjeneste at stortingspresident Olemic Thommessen måtte gå av etter garasjeskandalen. Det er Rødts fortjeneste at regjeringen tapte saken om innleie av arbeidskraft. I løpet av talen ga han sin egen enmannsgruppe så mange fortjenstmedaljer i gull at om man ikke visste bedre, skulle man nesten tro at Rødt er det eneste opposisjonspartiet på Stortinget. Denne totalt skamløse ubeskjedenheten og briljante evnen til å vise fram alle seire med et usårlig smil er en del av forklaringen på suksessen til Moxnes og Rødt.
En annen del av forklaringen er at Rødt har et fantastisk våpen i kampen mot SV: Krigen i Libya. Da Moxnes snakket om det nå åtte år gamle bomberaidet, svarte salen med lang og hjertelig applaus. Denne saken treffer det gamle fredspartiet SV der det gjør aller mest vondt. De satt i regjering da beslutningen om å delta i bombingen ble tatt – via sms. Det kommer ikke Rødt til å la velgerne glemme. «Med Rødt på Stortinget er det slutt på enigheten i utenrikspolitikken. Nå er det et parti på Stortinget som taler USA og krigspartiene midt imot», sa Moxnes i talen. Han kunne like gjerne ha stukket en kniv inn i hjertet til Audun Lysbakken og vridd den rundt.
En tredje del av forklaringen er at Rødt har gått fra å være et antidemokratisk til et demokratisk parti. Helgens landsmøte representerer ikke starten, men slutten på en flere år lang prosess der det Haakon Lie i sin tid kalte «den rødbrune pesten», er slått tilbake. I alle fall hvis Moxnes får det som han vil. Det skjer ikke uten kamp – og kanskje også omkamp. Men det er verdt å merke seg at det kom en ny, lang klappsalve da Moxnes sa at «sosialisme uten demokrati er overhodet ikke sosialisme».
Den fjerde – og kanskje viktigste – forklaringen er at Bjørnar Moxnes er en fullblods populist. Han virket ikke spesielt komfortabel med merkelappen da jeg spurte ham, men han har såpass mange retoriske grep som er hentet ut av læreboka til Carl I. Hagen at det får han bare finne seg i.
Bjørnar I. Moxnes latterliggjør politiske motstandere og polariserer med skarpe fiendebilder. Han omtaler høyresiden på en måte som får dem til å framstå som ikke bare uenige med ham, men direkte ondsinna. Carl Bjørnar går til angrep på pressen og snakker om kommentariatet som tar feil og ikke analyserer politikken slik han gjør. Haxnes spiller på politikerforakt og snakker om karrierepolitikere som mangler hans handlekraft og som unnskylder seg med den fantasiløse og slappe frasen «slik gjør vi det ikke her». Carl Bjørnar I. Haxnes vil bruke penger fra oljefondet for å innfri løftene sine. Carl I. Haxnes framstiller partiet sitt som det ekte talerøret for folk flest, i motsetning til andre, som bare representerer en minoritet – selv om han er milevis fra flertall selv. Alt dette er klassisk, populistisk retorikk.
Vi har ikke illsinte folkemengder i gule vester i gatene i Norge. En av forklaringene er at det en gang revolusjonære, voldelige og antiparlamentariske partiet er blitt en lynavleder. Rødt fungerer som en kanal for frustrasjonen ytterst til venstre og inn i det parlamentariske systemet.
Norge har snart yatzy i populistiske bevegelser: Vi har høyrepopulistene i Frp, agrarpopulistene i Senterpartiet og venstrepopulistene i Rødt. En motorpopulistisk bevegelse i Folkeaksjonen nei til mer bompenger, er på vei – i dobbelt forstand.
Det er positivt at motkulturer og protestbevegelser velger å bruke representative og demokratiske kanaler til styringssystemet. Men når de er så mange og store som nå, skaper det også problemer. De kompliserte og kjedelige løsningene mister appell. Vi får mer polarisering, og i verste fall en fordummende politisk debatt. Det er prisen for populismen.