Den humanitære krisen i Jemen er av FN kategorisert som en av verdens fire verste, en krise generalsekretær i flyktninghjelpen Jan Egeland har kalt den store, glemte krisen.
Mens jeg sitter her og skal skrive dette, ringer kollegaen min, Sadeq, fra havnebyen Hodeida der han har dratt for å kartlegge situasjonene på sykehusene i byen. «Alvhild, dette er det verste jeg har sett. Babyer dør i kuvøse fordi det ikke finnes strøm. Jeg traff Leila, hun er bare 4 år, og så underernært! Familien er desperate, det virker så håpløst!» Sadeq er selv fra en landsby i nærheten av Hodeida. De pleide å reise dit på helgeturer, grille på stranda. Sammen med 26 millioner andre jemenitter ser han landet sitt kollapse foran øynene sine.
Konflikten i Jemen eskalerte da en opprørsbevegelse fra nord tok over hovedstaden Sana´a i September 2014. En overgangsregjering hadde da styrt landet siden president Ali Abdullah Saleh, som hadde vært president i tre tiår, måtte gå som følge av den arabiske våren i 2011. I noen måneder mot slutten av 2014 var maktfordelingen i hovedstanden uklar, men i mars 2015 flyktet overgangspresidenten Abd Rabboh Mansur Hadi i eksil til Saudi-Arabia. Der ba han nabolandene om militær hjelp til å bekjempe opprørerne i hovedstaden som nå presset sørover. En koalisjon bestående av ni arabiske land, med Saudi-Arabia i spissen, startet 26. mars 2015 sine luftangrep på hovedstaden og flere andre områder i Jemen.
Så langt er 6.494 mennesker drept og 31.401 skadet som en direkte konsekvens av krigshandlinger i landet siden luftangrepene startet (disse tallene er en sterk undervurdering, siden de baserer seg på innsamlede data fra helsefasiliteter i et land der tilgangen til klinikker og sykehus langt fra er en selvfølge). I et land som allerede før krigen startet var det fattigste i regionen, trenger nå mer enn halvparten av befolkningen hjelp til å få dekket sine absolutt mest prekære helsebehov. Mennesker dør av sykdommer som lett kan behandles. Det er en mangel på mat, personell, utstyr og medisiner. Pasienter med kroniske sykdommer som diabetes får ikke insulin. Kreftpasienter får ikke behandling.
Før krigen startet, sto den kommersielle sektoren for 77 prosent av den medisinske importen til landet. Nå, på grunn av en importrestriksjoner pålagt av koalisjonen, samt ødeleggelser av havnene, importeres kun 30 prosent av de medisinene som tidligere fant veien til pasienter i Jemen. Importrestriksjonene rammer dessuten drivstoffmarkedet; i tillegg til transport er man fullstendig avhengig av drivstoff for a drifte generatorer på sykehus der man ikke har hatt strøm på et år.
Helsesektoren er nå fullstendig avhengig av hjelp utenfra, sett bort fra lave og uregelmessige lønnsutbetalinger til overarbeidede helsepersonell. 600 helsefasiliteter har stengt, noen fordi de har blitt direkte utsatt for angrep. I en slik situasjon forventes det at Verdens helseorganisasjon og andre humanitære partnere trår til der eksisterende strukturer kollapser fullstendig. I en setting med uro og sikkerhetsutfordringer, der kamper fortsatt pågår, man ikke får tak i medisiner, epidemier spres, og underernæring og mangel på mat gjør folk enda mer mottakelige for sykdommer, i en slik situasjon har jemenitter ingen andre å gå til for å redde seg selv og sine. Særlig hardt rammet er kvinner, barn, og mennesker med lidelser som trenger regelmessig og langvarig behandling.
I en krig er det alltid flere sider, og mangelen på global interesse for Jemen har gitt partene fritt spillerom til å slippe unna med mye. Opprørsbevegelsen i landet har i flere tilfeller blokkert humanitær bistand og gjør arbeidet for FN og andre partnere vanskelig. Presidenten Hadi i eksil blir fortsatt til dels sett på som landets legitime president, støttet av arabiske naboer og vesten, som argumenterer for at krigen derfor er legitim. Dette bildet begynner nå å bli mer nyansert. I denne «legitime» krigen er ifølge FN 60 prosent av de direkte offerene drept av koalisjonens luftangrep. Et eksempel, og det er bare et av mange, er de to luftangrepene som 15. mars i år drepte 97 sivile, inkludert 25 barn, på en markedsplass i Masaba nordvest i landet. Norge, USA og Storbritannia selger militært utstyr til Saudi-Arabia.
Da koalisjonen nylig ble svartelistet i FNs rapport over parter som direkte rammer barn i krig, ble FNs generalsekretær truet med kutt i finansielle midler dersom de ikke ble fjernet fra rapporten. Det ville ramme, sier generalsekretær Ban Ki-moon, «allerede sårbare barn i Palestina, Sør-Sudan, Syria og Yemen, og flere andre steder» før han uttalte at «det er uakseptabelt av medlemsland å utøve urimelig press» og at han «sto for innholdet i rapporten». De ble likevel midlertidig fjernet fra listen.
Norge bør ha et mye mer bevisst forhold til konflikten i Jemen. Gjennom diplomatiske forbindelser kan Norge sammen med andre land insistere på at partene i konflikten respekterer internasjonal humanitær lov, og å fjerne restriksjoner på import og distribusjon av livsviktige medisiner og drivstoff til Jemen. I tillegg bør Norge revurdere sin eksport av militært utstyr til Saudi-Arabia basert på mer nøytrale kilder enn det Saudi-Arabia selv sier. Sist, men ikke minst: Med alle de overveldende utfordringene og hindringene vi står overfor i Jemen, er mangelen på finansiell støtte til arbeidet den aller største. Norge har allerede bidratt med noe støtte til Jemen i år, men fremdeles er bare 19 prosent av de midlene som skal til for å nå 10 av de 14 millionene som trenger helt grunnleggende helsehjelp i år samlet inn.
Alle konflikter er komplekse, og penger og makt spiller en altfor stor rolle i internasjonal politikk. Men det finnes fremdeles rom for noe som ganske enkelt er: Å gjøre det som er riktig.
Fire år gamle Leila døde to timer etter at Sadeq hadde vært på sykehuset. Ei fire år gammel jente døde av sult, legene kunne ikke hjelpe henne. Lillesøsteren hennes er også underernært. Fremdeles er familien på en absurd måte heldig: De har tilgang på et sykehus, noe som er et mindretall forunt i Jemen.