Den stille uka

Nei, 22. juli var ikke et angrep på meg. Og sannsynligvis ikke på deg.

Det har vært en spesiell uke. Man skulle tro at uka etter 22. juli for alltid ville være en stille uke. Til ettertanke og anerkjennelse av ofrene.

Uka preges heller av et øredøvende fravær av «stillheten etterpå». Og det begynte med en gang.

Det var torsdagen etter angrepet på Utøya og regjeringskvartalet. Dager, netter, døgn hadde gått i ett siden sjokket og jeg måtte ha litt fri, pause fra galskapen. For det var galskap, selv om det som skjedde ikke kan klebes noen slik diagnose til. Vi dro på stranda, på Katten utenfor Oslo.

Byen var så stille. Det var som i en drøm, en parallell tilværelse, en tidsløs og romløs eksistens. Det var som om folk tråkket forsiktig ned i asfalten når de gikk. Av respekt. Som om Storgata var et kirkegulv. På stranda var det det samme. Det var varmt, som nå nesten. Masse mennesker. Men likevel helt lydløst. Ingen skrål. Ingen plask. Kan du tenke deg en helt stille strand full av folk? Det var helt uvirkelig. Stranda var som en kirke. Også den et sted til ettertanke.

Så etter noen timers stillhet ble andakten brutt av en svenske med iPhone og en ilter høyttaler. «Blixtar och dunder, magiska under, diggi-loo diggi-ley, alla tittar på mig, där jag går i mina gyllne skor». Det var sjeldent umusikalsk. Jeg gikk bort og ba ham slå av svenskediskoen. Det ble stille igjen. Og jeg tenkte, og skrev i avisa, at jo da, vi skal høre på pop igjen og danse. Men ikke ennå. Det hadde gått seks dager.

Svensken var korttenkt. Ikke respektløs. Men han symboliserer likevel for meg en holdning eller snarere mangel på holdning om 22. juli. Denne uka har igjen vært ødelagt av mangel på nettopp stillhet. Av mangel på forståelse av dimensjoner og perspektiver, og mangel på menneskeinnsikt og respekt. Fraværet av musikalitet har vedvart.

Personer på høyresiden i norsk politikk har heller brukt anledningen. Misbrukt anledningen. En tidligere norsk justisminister som på selve 22. juli hevdet at venstresiden bruker tragedien for å kneble han? Tonedøvt. Mange tar omkamp etter omkamp om hva 22. juli-angrepet var. For mange prøver å avpolitisere det som skjedde. Som svar på et dikt av Stig Holmås kalt «Det var ikke et angrep på alle», skrev en aviskommentator denne uka en presisering av at 22. juli ikke bare var et angrep på AUF og Arbeiderpartiet. Men på oss alle. Virkelig?

Hadde jeg vært blant AUF-erne som overlevde Utøya, hadde jeg vært forelder til dem, hadde jeg vært frustrert, sinna og oppgitt over alle som vil ha eierskap i tragedien. Nei, det var ikke et angrep på oss alle. Terroristen drepte ikke journalister i Dagbladet. Ikke unge i Høyre. Ikke liberale prester. Ikke grønne miljøforkjempere. Han bombet ikke EU. Eller NATO. Eller Slottet. Han hatet mange. Kanskje oss alle. Men han rettet sitt hat mot AUF. Pekte på dem med sitt våpen. Og skjøt dem en etter en. Og han bombet bygget som huset landets Ap-dominerte regjering. Det er mye snakk om ideer knytta til 22. juli. Men det er også uhyggelig konkret. Drap. Og drapsforsøk.

Holocaust var – og er juridisk definert som – en forbrytelse mot menneskeheten. Men jeg ville aldri drømt om å kalle det en forbrytelse mot oss alle. Mot meg. Det var og er jødenes katastrofe. Som 22. juli er AUFs.

Svensken på stranda var bare ubetenksom. Det kan man ikke unnskylde andre med. Som vet så altfor godt hvilken dans de byr opp til.


nyemeninger meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!