Av: Liv Tørres, generalsekretær i Norsk Folkehjelp
Aldri har det vært skrevet mer om hat og rasisme i avisene, det er ikke en dag for tidlig. Ytringsfrihet måles ikke i mengden hat som får fritt utløp. Men like viktig; vi må rive debatten løs fra papiret og få den inn på arbeidsplasser og i klasserom.
Da den forrige regjeringen la frem sin handlingsplan mot ekstremisme fokuserte de på behovet for forskning. Forskning er viktig, men rasismen i Norge må være mer enn en akademisk debatt for de få: Noen må oversette forskning til handling og holdning. Og handlingen kan ikke bare rette seg mot ekstremistene selv. Hver og en av oss er ansvarlige for hvordan egne holdninger påvirker andre, derfor må tiltakene nå folk i hverdagen.
Men i handlingsplanen var ingen av de 30 tiltakene rettet mot forebyggende arbeid i skoler og arbeidsliv, og ingen tiltak rettet seg mot majoriteten – de sterkeste – og ansvaret de har for å inkludere mennesker i fellesskapet. I stedet dreide tiltakene seg om å gi innvandrere bedre opplæring i demokrati, videreutdanning av religiøse ledere i norske samfunnsforhold, styrke beredskapen ved voldsepisoder i skolen og som nevnt: mer forskning.
En overordnet plan
Norsk Folkehjelp har jobbet mot ekstremisme siden oppstarten i 1939. Sammen med fagbevegelsen har vi de siste 20 årene utviklet en rekke kurs og metoder for å gjøre nettopp det. Tusenvis av skoleelever og arbeidstagere har deltatt på våre kurs. Forespørslene er mange flere enn vi klarer å dekke. Det viser ikke bare at det er et stort behov, men en stor vilje til å utfordre egne holdninger. Men det er umulig å drive langsiktig og målrettet innsats uten at regjeringen bevilger penger til arbeidet.
For slik det er i dag bruker våre ansatte like mye krefter på å skaffe penger til holdningsskapende arbeid, som på selve arbeidet. Vi er avhengig av fagbevegelse, stiftelser og private fond, og det er takket være disse vi har kunnet drive holdningsarbeid i alle disse årene. Men det er utfordrende å jobbe langsiktig når vi må basere oss på andres generøsitet, på vekslende komiteer med ulike interesser som stadig vil ha nye ideer og morsomme påfunn med festlige navn. Helst skal man ikke søke penger til drift, og helst ikke mer enn ett år eller to. Er det slik at å bevilge penger til antirasistisk arbeid er det samme som å innrømme at rasisme finnes?
En skolesekk med toleranse
I 2013 bevilget Regjeringen 192 millioner kroner til Den kulturelle skolesekken for å sikre formidling av teaterkunst, litteratur, musikk og film til alle barn mellom 6 og 19 år. Det er bred enighet om at dette er et viktig arbeid, og i begrunnelsen er nettopp behovet for forutsigbarhet og kontinuitet fremhevet. Toleranse og menneskeverd er også en del av norsk kultur, kunne vi hatt en lignende ”skolesekk” for anti-rasistisk arbeid?
I læreplanen for den norske skolen er det for lengst slått fast at elevene skal læres opp i toleranse. Men da Stine Helena Bang Svendsen nylig forsket på forståelser av seksualitet, etnisitet og «rase» i skoleundervisning og læremateriell, fant hun at lærere ikke får god nok utdanning om rasisme. Hennes analyse viser det er et stort kunnskapsbehov og at en del av undervisningen noen ganger forsterker fordommene den er ment å bekjempe.
Et evighetsarbeid
Når Regjeringen i år skal legge frem sin handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme må de ikke begå samme feil som den forrige: Tiltak for å forebygge ekstremisme må rette seg mot alle; det må lages en plan for langsiktig forebyggende arbeid i skole og arbeidsliv. Norsk Folkehjelp, og flere andre, har gode praktiske metoder som kan inngå i en slik plan, men er ikke sikret noen økonomiske midler for å gjennomføre dem. Den kulturelle skolesekken er en fantastisk modell for hvordan en overordnet plan for holdningsarbeid i skolen kan struktureres og finansieres.
Vi vet at et kurs ikke endrer mye alene, men vi tror langvarig innsats gjør det. For holdninger endres: Homofili har gått fra straffbart, til feiret i gateparader. I dag kjører alle med sikkerhetsbelte, barn sykler med hjelm og ingen vil finne på å tenne seg en røyk i kontorlandskapet. Vi sikrer oss mot ulykker, og sparer andre for negative effektene av egne (u)vaner. Er vi villige til å gjøre det samme når det gjelder fordommer; av hensyn til sikkerhet og helse?
Da arbeidet med den nye handlingsplanen ble lansert i 2013, uttalte Justis- og beredskapsminister Anders Anundsen at Norge er gode på reparasjon, men han frykter fokuset på reparasjon ødelegger for forebyggingen. Samtidig inviterte han til komme med innspill til handlingsplanen. Her er vårt.