TRYGD: Høyre har konsekvent arbeidsrettet innretningen på trygdeytelsen, det vil si sørget for  at dagpenger forbeholdes de som trenger en midlertidig inntektssikring for de som nylig har sagt opp eller mistet jobben, skriver Heidi Nordby Lunde. FOTO: JAN HAAS/NTB SCANPIX

TRYGD: Høyre har konsekvent arbeidsrettet innretningen på trygdeytelsen, det vil si sørget for at dagpenger forbeholdes de som trenger en midlertidig inntektssikring for de som nylig har sagt opp eller mistet jobben, skriver Heidi Nordby Lunde. FOTO: JAN HAAS/NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

12-02-2018

Den skambelagte velferdsdebatten

Det er politisk bred enighet om en velferdsstat som gir trygghet og muligheter til alle.

Dagsavisens Hege Ulstein skriver at det bare finnes én akseptert sannhet om trygd i Norge, og det er at det er noe uønsket, som bør begrenses og helst være skambelagt. Med det bidrar hun til det som faktisk er noe uønsket og bør begrenses, nemlig en polarisert debatt med stråmannsargumentasjon.

La oss ta stråmannen først. Dersom det er sant at alle mener at trygd er noe som er helt uønsket, som bør begrenses, vi bør ha minst mulig av og helst føle skam over, så burde det være en smal sak å kutte de fleste trygder eller fjerne dem helt. Med mindre Ulstein kan vise til et politisk parti med målbar oppslutning som faktisk ønsker dette, så argumenterer hun med stråmenn. I all den tid ytelser fra folketrygden, med sin budsjettpost på 470 milliarder kroner, er den største budsjettposten på statsbudsjettet, så er det politisk bred enighet om en velferdsstat som gir trygghet og muligheter til alle. Det er ganske urimelig, og kanskje til og med uredelig, å påstå noe annet. Til sammenligning er forsvarsbudsjettet på 55 milliarder.

Men det er politiske forskjeller i retorikk og politikk. Arbeiderpartiet er for eksempel på papiret tilhenger av arbeidslinja, mens det er Høyre som opprettholder denne i praksis. Et nylig eksempel på dette er dagpenger, der Høyre konsekvent har arbeidsrettet innretningen på ytelsen, det vil si sørget for at dagpenger forbeholdes de den var ment å gis til, nemlig som en midlertidig inntektssikring for de som nylig har sagt opp eller mistet jobben, men raskt skal tilbake til arbeid. Arbeiderpartiet, med Sp og SV, og senest også KrF, har utvidet ordningen slik at en som ikke har vært i arbeid på over to år også kvalifiserer, og i tillegg utvidet opptjeningsrett til feriepenger for dagpenger. Dette er å uthule ordninger og gjøre dem til noe annet enn det de var ment å være. Det uthuler også velferdsstaten og gjør den mindre bærekraftig. Skal vi kunne hjelpe de som trenger det mest, må vi sørge for at vi andre ikke får mer enn det vi har behov for. Selv skvatt jeg da jeg fikk utbetalingsblanketten fra Nav i januar 2014 etter at jeg hadde mottatt godtgjørelse som stortingsrepresentant siden september 2013. Det viste seg å være feriepenger av dagpengene jeg fikk som permittert i 2013. Det syntes jeg var underlig.

Det kan faktisk hende at vi som stiller spørsmålstegn om innretningen av mange ytelser og hvordan disse slår ut, gjør dette nettopp fordi vi bryr oss om de som sliter med rus, psykiske plager eller en kropp som ikke orker mer. Skal vi fortsette å gi feriepenger av dagpenger til arbeidsføre som er midlertidig ledige, eller skal vi begynne å prioritere de som trenger det mest?

Ulstein skriver at trygdemottakere omtales som en trussel mot velferdsstaten, men at det er omvendt. De er selve poenget med velferdsstaten. Alle trygdemottakere, uansett? Alle ytelser, uansett?

Betyr det at alle ytelser skal være fredet, uansett hvilke utslag vi ser de gir, som for eksempel å gjøre det enklere å velge vekk arbeid fordi de samlede ytelsene en familie kan kvalifisere til bare er marginalt mindre enn det man ville tjent ved å jobbe? Betyr det at alle med psykiske lidelser bør tilbys trygd, når forskning viser at aktivitet ofte er den beste medisinen? Betyr det at nå er alle norske ytelser perfekt kalibrert, treffer målgruppen med presisjon, ikke har noen uforutsette virkninger eller ikke virker etter hensikten?

At antall uføretrygdede har holdt seg stabilt de siste tjue årene har vært nettopp fordi det har blitt gjort endringer som gjør at flere har blitt løftet ut av trygd og inn i arbeid. Flere har blitt inkludert, eller rett og slett ikke blitt ekskludert med et passivt tilbud.

Regjeringa vil begrense utenforskap og ha minst mulig ulikhet. En aktiv inkluderingspolitikk omfatter en diskusjon om velferdsstatens mange innretninger. De fleste av oss vil i løpet av livet ha behov for å lene oss på den tryggheten velferdsstaten skal gi oss. Da er det viktig at den ikke gir etter, men faktisk støtter oss når vi trenger det mest. Det er ikke de som trenger velferdsstaten som burde føle skam, vi alle trenger tryggheten den gir, men de som forsøker å legge lokk på en høyst nødvendig debatt om hvordan velferdsstaten best kan løfte oss alle, også i fremtiden.


nyemeninger Meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!