Kultur

Den romantiske sulten

Romantiseringen rundt spiseforstyrrelser er ikke noe Finn Skårderud eller Linnéa Myhre bidrar til alene. Vi gjør det alle sammen.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Ana er en livsstil, ikke en diett», er et slagord blant de mange anonyme spiseforstyrrelses-bloggerne i den såkalte pro-ana-bevegelsen. Retorikken er vanskelig å forstå, men noen forsøker. Det må vi ikke legge lokk på.

Debatten tok fyr da Bergens Tidende-kommentator Hilde Sandvik beskrev Norges mest profilerte fagmann på spiseforstyrrelsesfeltet, Finn Skårderud (bildet), som «forføreren» i sin lørdagskommentar. Sandvik mimrer tilbake til lanseringen av Skårderuds bok «Sultekunstnerne» for 24 år siden. Skårderud entret scenen på Rockefeller som en popstjerne, og har siden den gang «skapt seg ein karriere på sveltekunstnarar», ifølge Sandvik.

Fordi Skårderud jakter i kunsten og estetikken etter årsaken til spiseforstyrrelser, bidrar han til å romantisere rundt sykdommen, og bygge opp kunstnermyten rundt mennesker med alvorlige diagnoser. Med seg har han angivelig tidligere klient Linnéa Myhre, som i sin roman skriver om den tette relasjonen mellom henne selv og Skårderud som terapeut. Med dette bygger han en tilværelse som potensielt kan få pasientene til å ønske å forbli syke, mener Sandvik. Skårderud hevder kommentaren er et forsøk på karakterdrap.

Det er ikke vanskelig å følge Sandvik i at Skårderuds kobling mellom spiseforstyrrelser og kunst framstår som ukonvensjonell. Skårderuds behandlingssted har fått navnet Villa Sult, noe som i seg selv har høstet kritikk. Attpåtil tilbyr stedet visning av filmene basert på Hamsuns «Sult». Villa Sult har også samarbeid med flere kulturinstitusjoner og tilbyr skrivekurs. Men betyr det at Skårderud bidrar til å bygge opp en kunstnermyte rundt spiseforstyrrede?

Det er ikke unormalt at en behandlingsinstitusjon tilbyr kulturelle aktiviteter som en del av miljøterapien. Det er tverrfaglig enighet om at dette kan bidra til å styrke selvbevisstheten og selvfølelsen hos mennesker som ikke takler en normal hverdag. Fagfolk som stadig profilerer seg slik Skårderud gjør, kan muligens gi en emmen smak i munnen. Hva er hans agenda, egentlig? Men Skårderuds forsøk på å koble kunst, estetikk, samtidskultur og spiseforstyrrelser er ikke noe vi skal avvise. Jeg mener han rører ved spørsmål som er tettere på en spiseforstyrret hverdag enn vi vil innrømme.

Etter at internett ga oss bloggplattformer, har mange menneskegrupper funnet sine fellesskap. Pro-ana-bloggerne også. Dette er bloggere som holder hverandres spiseforstyrrelse i live ved at de legger ut bilder av synlige ribbein, hoftekammer, kragebein og ryggsøyler. Bloggene er sjokkerende lesning. Med bildebruk og tekster inspirerer de hverandre, og konkurrerer nærmest om hvem som er mest sulten.

Hos en av bloggene som kommer høyt opp i Googles nettsøk, finnes lister over tips om hva man kan gjøre for å holde seg mager. Lukt på parfyme hver gang du er sulten, så mister du appetitten, tygg maten, men spytt den ut igjen, snurr rundt deg selv til du blir så kvalm at du ikke vil spise, drikk eddik hver gang du føler for å spise, og ikke minst: «Bli en kunstner. Ana-er er ekstremt kreative. Samle bilder av tynne jenter, start en blogg, skriv ana-poesi.»

Å romantisere rundt ekstremt tynne menneskekropper er ikke noe pro-ana-bevegelsen er alene om. De befinner seg bare i en helt annen ende av skalaen enn det som presenteres for samfunnet for øvrig. På tidligere nevnte blogg ligger også bilde av supermodell Gisele Bündchen fra en undertøysvisning. På Instagram og Facebook flommer det av bikini-bilder i sommervarmen, og i nettavisene ser vi badereportasjer side om side med saker om sommerkroppen og vektklubber. Det er nok av legitim «thinspiration» å ta for seg.

Myten om kunstneren som livnærer seg på kunsten alene har eksistert lenge før noen pro-ana-bevegelse eller Finn Skårderuds Villa Sult så dagens lys. Hvordan hadde Ramones eller Patti Smith sett ut med kjærlighetshåndtak og kulemager? Ville Hamsum skrevet om en mett forfatter? Ordet sult i seg selv brukes også ofte i sammenhenger hvor vi mener lengsel. I religiøse kretser er sult, eller faste, et ritual som gjennomføres for å huske hvor heldige vi er, og for å vise solidaritet med dem som ikke har mat. Sult er kontroll og mestring. I enkelte tilfeller er det en del av et estetisk uttrykk. Rent og edelt. For noen blir sultfølelsen en kjærlighet eller en rus.

Samfunnet romantiserer rundt sultfølelse, slankhet og kontroll hele tida. Vi gjør det bare i ulik grad. Å forsøke å vekke en bevissthet rundt romantiseringen av sult, er å forsøke å forstå de skrudde mekanismene som ligger bak en sykdom de færreste forlater uten å ha fått merker av den.

Mer fra: Kultur