Den nye maskinen

Skillene viskes ut og stadig flere vil bytte mellom de ulike rollene. I et øyeblikk er du forbruker, i det neste er du produsent. Av og til er du arbeidsgiver eller oppdragsgiver. Stadig oftere er det dessuten du selv som er produktet.

Det er ikke rart at det blir konflikter når slike endringer kommer. At det så langt har gått roligere for seg i Norge enn i mange andre land, kan vi nok takke lav ledighet og et raust sikkerhetsnett for. Som det gjerne blir sagt på møter i nordisk fagbevegelse. «Vi frykter ikke den nye maskinen, vi frykter den gamle.

Men for at folk skal omfavne den nye maskinen er det en del betingelser som må være på plass. Den må tilby reelle produktivitetsgevinster og disse gevinstene må komme alle til gode. Det betyr at ny teknologi ikke i seg selv må endre andelen av overskudd som tilfaller henholdsvis eiere, arbeidstakere og staten. Og det betyr at ny teknologi må skape minst like mange arbeidsplasser som den tar bort. Dette er sentralt i den norske modellen. Når for eksempel Uber og Airbnb møter motstand i stadig flere land, er det ikke fordi folk er ludditter som ikke vil ha framskritt. De protesterer fordi globale delingsapper sett fra nasjonale arbeidstakere og skattemyndigheters ståsted slett ikke framstår som maskinveven som industrialiserte England på 1800-tallet og som luddittene knuste. Nei, app-økonomien ligner mye mer på den påfølgende tvungne importen av billig britisk bomullsstoff til India. Som var svært lønnsomt for Storbritannia, men som gjorde lite for å utvikle Indias økonomi og velstand.

Det er for eksempel rimelig vilt at store deler av annonseinntektene som tidligere finansierte norsk journalistikk, nå forsvinner til selskaper i skatteparadiser, som formidler, men ikke produserer, tekstene vi leser og videoene vi ser. Det er som om postbudet skulle ta betalt per annonse som er trykket i avisen hun leverer i postkassene, uten at avisene skulle ha muligheten til å ansette egne avisbud eller forhandle om prisen.

Mangel på kontroll over kritisk infrastruktur kan tvinge land inn i en situasjon der de er henvist til å importere varer og tjenester av høy verdi, mens deres egen eksport har lavere verdi og ditto pris. Ingen vinnerstrategi, for å si det forsiktig.

Hvis et selskap i et skatteparadis kan skumme 10, 20 eller 30 prosent av verdien hver gang nordmenn låner hverandre en gressklipper, har en overnattingsgjest, leser en artikkel eller lar folk sitte på i bilen sin, er vi ikke lengre herrer i vårt eget hus. Vi er betalende gjester. Å kreve kontroll over data, infrastruktur og skattegrunnlag er ikke proteksjonisme. Det er å sørge for at et land kan tilby innbyggerne sine en plattform for arbeid og velferd.

Selv om ny teknologi er gøy, ville det vært en god ting hvis vi klarte å la oss fascinere litt mindre av det blanke nye og heller tenke mer på hvilke muligheter vi har til å la den jobbe for oss. En digitalisering som øker sosiale og geografiske forskjeller blir ikke vellykket.