Bak meg i kontorlandskapet står kartongen med boken om Halvor «Hasiv» Sivertsen. Stavangers mest kjente sportsjournalist i sin tid, mannen som lærte generasjoner av østkantunger å svømme i Badedammen mellom hermetikkfabrikkene og formannen i AIF-friidrettsklubben Frisinn, hadde fellesskapets beste som mål med idretten. Alle skulle med, i «Hasiv»s verden var idrett for bredden og massen, noe han ofte understreket da han som selvoppnevnt sportsfrilanser i sine beste åttiår rapporterte til avisen fra turskirenn i påskefjellet.
Det vil være en feilslutning å sammenligne toppidrettssjef Tore Øvrebø med bysbarnet og idrettsidealisten «Hasiv», men etter å ha hørt OL-sjefen uttale seg etter hvert som medaljene strømmet på i Sør-Korea, kan man mer enn ane de ideologiske over- og undertonene. «Hasivs» involvering var på grunnplanet, Øvrebø forvalter en gigantsatsing som har gitt vinterolympisk verdensherredømme. Likevel: Hva er det sjefen for de gylne tider snakker om når han intervjues av verdenspressen? Kameratskap i troppen, respekten for hverandre, at vi ikke måler resultatene til norske idrettsbarn før de fyller 13 år. Når Kjetil Jansrud og Aksel Lund Svindal pakker sammen skiene for sesongen og vi skal se Karsten Warholm feie over hekkene raskere enn resten av verden, ja da vil vi igjen høre den samme melodien. Warholm drev allsidig, holdt på med litt av hvert innenfor idretten og har egentlig nettopp begynt å hoppe over hekkene.
«Du kan i det minste kalle deg olympier», nevnte jeg for daværende medstudent og topproer Øvrebø da vi surret nokså retningsløst rundt på Universitetet i Bergen mot slutten av 80-tallet. Filosofistudenten og roeren hadde lest sin Nietzsche og mislikte snakk om olympiere og overmennesker. Selv om sjefen for toppidretten snakket om «resultatmål» før avreise til Pyeongchang – sannsynligvis fordi det står i stillingsinstruksen hans – har jeg Tore Øvrebø mistenkt for å ha sin sunne skepsis mot elitisme og enerdyrking i behold. Romiljøet i Stavanger var ekstremt hardtsatsende og trente mer enn alle andre, men det var uten de store faktene. De var seriøse og de var skoleflinke. Roerne var en kompisgjeng enten de trente på Store Stokkavatn eller konkurrerte på den olympiske ro-arenaen der Tore Øvrebø og Ole Andreas Andreassen satt i dobbeltsculleren i Seoul i 1988.
Etter årevis med dyrking av Petter Northugs ustyrlige og uspiselige ego, snakker vi heller om lagbyggerne Marit Bjørgen og Aksel Lund Svindal. Mens Northug er seg selv mer enn nok og ikke kom til OL, er Bjørgen og Svindal seg selv, de er noe for andre – og de vinner selvsagt gullmedaljer i OL. Etter årevis med prat om akademier, satsing på talenter som fremdeles går på barneskolen og latterliggjøring av dugnadsforeldre, har også deler av fotballen endret tonen. Ole Gunnar Solskjær og Ståle Solbakken er to av Norges største fotballnavn, og har begge markert seg mot tidlig selektering av fotballspillere – eller den sorteringen mellom klint og hvete, talent og ikke-talent fotballtrenere foretar det året spillerne fyller 13 år. Solbakken mener den tidligere selekteringen først og fremst skaper spillere som er utbrente og leie av fotball før de er 17, mens Solskjær tviler på om han selv hadde kommet inn på et fotballakademi i ung alder. Ole Gunnar Solskjær var avhengig av den hjemlige tryggheten for å bli noe mer enn nok et talent.
Solbakken og Solskjær husker trolig dette poenget fra norsk fotballs glansdager på 1990-tallet. Avisene gjorde et nummer av at datidens stjerner som Jostein Flo og Kjetil Rekdal kom fra små fjordbygder på Vestlandet, mens Rune Bratseth var en lærerskolestudent på 22 år da han meldte overgang fra bydelsklubben Nidelv til Rosenborg. 90-tallsstjernene ble løftet fram i sine lokale klubber, kameratflokkene ble kanskje til gode lag etter hvert, og de mest talentfulle kunne gå fra Grue til HamKam, Lillestrøm og etter hvert Aalborg og FC København, eller fra Clausenengen til Molde til Manchester United. Det er mulig den norske modellen kan virke gammeldags i en tid der idrettstalentene helst skal plukkes opp og dyrkes før de fyller ti av trenere som har vært på kurs i Barcelona, men det er faktisk den kollektivt orienterte modellen som har gitt mest suksess i de store norske lagidrettene fotball og håndball.
Store trenere som Marit Breivik, Nils Arne Eggen, Egil «Drillo» Olsen og Kjell Schou-Andreassen har vært lagbyggere som har unngått egodyrkingen spesielt dagens fotball er kjent for. OL-suksessen i Sør-Korea kan gjerne skyldes oljepengene våre og medfødte ski på beina. Eller kan det være at den norske fellesskapsmodellen fra AIFs og «Hasiv»s tid ikke var utdatert likevel?