Ti uker etter valget på ny Forbundsdag er det fortsatt fullstendig uvisst hvordan Tyskland skal styres i årene som kommer. Tyskland står uten en handlekraftig ledelse, men styres av et forretningsministerium med begrensede fullmakter. Det skjer på et tidspunkt da Europa virkelig trenger en forutsigbar ledelse og politikere med evne til nytenkning og idéskaping. Det er stor intern strid om håndteringen av flyktningstrømmen. EU står midt oppe i en viktig valuta- og pengereform. EU skal snarest mulig vedta et langtidsbudsjett for årene fram til 2027. Og bak det hele lurer Brexit, der tidsfristene for alvor er i ferd med å løpe ut.
Presset på det sosialdemokratiske partiet SPD har vært stort både fra inn- og utland. Avgjørende ble likevel kravet fra president Frank-Walter Steinmeier om plikten til å ta politisk ansvar: «Den som i valg ber om å få politisk ansvar, kan ikke unndra seg når de får dette i hendene». Det var likevel tungt for partileder Schulz når han måtte ta veien til samtaler med Angela Merkel og Horst Seehofer fra hennes bayerske søsterparti CSU i presidentboligen Schloss Bellevue før helgen. Schulz har vært så klar i sin avvisning av fortsatt storkoalisjon at han vil få store problemer med å forklare kuvendingen dersom det likevel skulle bli resultatet.
Mens Merkels kristeligdemokratiske parti CDU har det travelt med å få på plass en ny regjering, er signalene fra SPD at man vil gi seg god tid. Så sent som for to uker siden, da forhandlingene mellom de borgerlige partiene hadde brutt sammen, vedtok styret i SPD enstemmig et nytt nei til storkoalisjon. Og om partiledelsen er skeptisk, er motviljen på grunnplanet enda større. Man imøteser derfor med spenning SPDs landsmøte som starter i Berlin torsdag denne uka.
Signalene så langt tyder på gjennomslag for skeptikerne. Partiets ungdomsorganisasjon, Juso, har allerede gått ut med en klar avvisning av fortsatt storkoalisjon. Jusos nye leder Kevin Kühnert sier ifølge Der Spiegel at det er fullstendig uakseptabelt å la seg presse inn i en ny storkoalisjon, og sier han er sikker på at det også blir vedtaket fra landsmøtet. Bare få og spredte stemmer i SPD har støttet fortsatt regjeringssamarbeid med Merkel. Støtten til en slik løsning har vært størst i SPDs fraksjon i Forbundsdagen. Der frykter mange nyvalg fordi det kan gi SPD ytterligere tilbakegang, noe som vil koste mange av dem mandatet.
Skulle det komme til reelle forhandlinger om regjeringsdannelse, vil SPD måtte selge seg svært dyrt. I forrige periode i regjering med Merkel fikk SPD gjennomslag for flere av sine hjertesaker, slik som minstelønn, pensjonsalder på 63 år og prisreguleringer. Men ikke nok til å gi behørig uttelling ved valget i september. Nå må det kreves mer. SPD vil trolig satse mye på sosial rettferdighet og på helse, slik at alle tyskere blir sikret de beste helsetjenester.
Tyskland går svært godt, skatteinntektene er rekordstore og eksportindustrien går så det suser. Men velstanden er svært ulikt fordelt. Arbeidsløsheten er fortsatt stor i noen områder av landet. Mange må også ta til takke med deltidsarbeid og med inntekter så lave at de trenger sosialhjelp i tillegg for å overleve. Å gjenskape framtidstroen hos dem som føler seg satt utenfor, er nødvendig, men også krevende.
Mye er også opp til Angela Merkel. I forhandlingene med De Grønne og med Fridemokratene, FDP, klarte hun ikke å få klart nok fram hva hun ville med en slik regjering. Hun manglet framtidsrettede ideer og klarte aldri å skape nødvendig tillit og entusiasme for prosjektet. Utfordringene blir de samme overfor SPD. Hun må få på plass en felles ramme og klare mål. Det holder ikke med en innrømmelse her og et lite løfte der. Men slikt har aldri vært Angela Merkels styrke. Hennes fremste strategi har alltid vært å sitte mest mulig stille, reagere på nye utfordringer, men aller helst la tingene gå sin vante gang. I så måte ikke ulikt Erna Solberg.
Alternativet til ny storkoalisjon er nyvalg eller en mindretallsregjering som inngår en avtale med SPD om å «tolerere» en slik regjering. Men det krever også avtaler som på mange områder vil binde opp SPD til å støtte regjeringens politikk. Partiet står likevel friere, og blir ikke helt på samme måte gjort medansvarlig for alt Merkel måtte foreta seg.
Den som med stor tilfredshet og fra en trygg opposisjonsbenk kan bivåne tingenes skjeve gang er FDPs leder Christian Lindner. Han har forflyttet FDP på den politiske skala, og fra plassen som sentrumsparti lagt seg til høyre for CDU. Men med en meget klar avgrensning mot det mer ekstreme høyrepartiet AfD, Alternativ for Tyskland. At Merkel har styrt CDU mot venstre og mot sentrum har gitt Lindner en åpning. Han kan fri til konservative kristeligdemokrater som synes Merkel har gått for langt mot venstre, men som samtidig avskyr alt AfD står for.
Angela Merkel er i klemma. FDPs nye posisjonering setter stramme grenser for hvor mye hun kan komme SPD i møte uten å miste for mange velgere – og medlemmer – til FDP. Tysklands alvorlige politiske krise er på ingen måte over.