FARLIG: Ferden over Middelhavet er livsfarlig, og mange må bruke menneskesmuglere for å komme over. Her reddes en liten baby utenfor den libyske kysten i forrige uke. FOTO: YANNIS BEHRAKIS/NTB SCANPIX

FARLIG: Ferden over Middelhavet er livsfarlig, og mange må bruke menneskesmuglere for å komme over. Her reddes en liten baby utenfor den libyske kysten i forrige uke. FOTO: YANNIS BEHRAKIS/NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

09-01-2017

Den mest dyrebare lasten

Mennesker som behandles som en vare er ofre, også om de er flyktninger eller migranter.

Påstander om forholdet mellom menneskesmuglere og asylankomster dukker ofte opp i debatten her hjemme, så også lovnader om å være hard i klypa mot dem som tjener på det. Å slå ned på menneskesmugling er viktig, fordi dette er organisert kriminalitet som også omfatter en del menneskehandel og trafficking. Men behovet for å vise strenghet må ikke føre til en kriminalisering av ofrene.

Historisk så man på slaver som eiendom, som noe som kunne omsettes. En vare. Slaveri har forekommet i de fleste samfunn, i større og mindre grad, vi forbinder det ofte med de mest tydelige eksemplene, som det romerske slavesamfunnet, eller den transatlantiske slavehandelen. Det fantes andre former, som trellholdet i det norrøne samfunnet eller husslaveriet som var vanlig over store deler av Afrika før den mer brutale slavehandelen etter europeernes ankomst.

I dag regner FN-organisasjoner at i overkant av 40 millioner mennesker enten er tvangsarbeidere, ofre for menneskehandlere eller holdes fanget av opprørsgrupper. Mens tvangsarbeid er vanlig i noen asiatiske land, tvinges et sted mellom fire og fem millioner til prostitusjon over hele verden. Menneskehandel, eller trafficking, er med andre ord å utnytte barn, kvinner og menn til å utføre arbeid og tjenester, dette kan gjøres under trusler om vold, på falske løfter eller ved tvang. Dette er grove menneskerettighetsbrudd.

Moderne menneskehandel, som historisk slaveri, utnytter alltid de mest sårbare blant oss. Nå er det flere sårbare enn noen gang, med rekordmange på flukt. Derfor samarbeider nå FN og EU om mekanismer for å stoppe både menneskehandel, og dens mer subtile fetter, menneskesmugling. Menneskesmugling er å bistå menneskers ferdsel over internasjonale grenser ulovlig, for egen vinning. Mens de som utsettes for menneskehandel som oftest tvinges til å utføre tjenester eller arbeid ved ankomst, opphører forholdet mellom smugler og offer ved ankomst. Men menneskesmugling kan også skje på falske premisser eller under en form for tvang. Eller sette den som smugles i et slags gjeldsforhold til smugleren. Flyktninger eller migranter som havner i menneskesmuglernes nett kan holdes som gisler, hvor familien i hjemlandet tvinges til å betale mer for at vedkommende skal sendes videre. De kan utnyttes underveis, som arbeidskraft eller som prostituerte. De kan kjøpes og selges. De kan tvinges inn i livsfarlige tette lastebiler eller ned i gummibåter med et gevær i ryggen.

Dette gjør grensene mellom de to fenomenene litt uklar. Flyktninger er spesielt sårbare, de har ofte et desperat behov. Jo vanskeligere det blir å komme seg i trygghet, jo mer penger er noen villig til å betale, jo større risiko er noen villig til å ta. Det er dette som skaper markedet for menneskesmugling, og der det foregår smugling, foregår også trafficking. I Norge har de fleste trafficking-sakene handlet om kvinner tvunget til prostitusjon. Sist uke ble også flere dømt for å ha importert kvinner som billig arbeidskraft, under dekke av au-pair-ordningen. Slike dommer er viktig, folk som er dårligere stilt enn oss skal ikke misbrukes av oss.

Dessverre har vi også sett forsøk på å misbruke eller vanne ut selve lovverket. En opphetet debatt i Europa om mottak av flyktninger har ført til anklager om at det å hjelpe flyktninger bidrar til smuglingen. Altså å gi hjelp på veien, uten profittmotiv. Det kalles «smugling av humanitære årsaker». Men det er altså ikke transport, men profittmotivet som er ulovlig.

Gjør man det enklere og tryggere for folk på flukt, kan man derimot frata smuglerne initiativet. Systemer som ikke fungerer, eller kun er rettet inn på å være restriktive, hjelper ikke mot menneskehandel eller menneskesmugling, de legger til rette for det. I altfor mange tilfeller har man sett at det ikke betyr noe for menneskesmuglerne om «varene» kommer fram i live. Og en annen ting, for menneskesmuglere er det ett fett om flyktningen de «bistår» får asyl en gang i framtiden eller ei, så det å «vise seg streng», som ser ut til å være den norske regjeringens strategi, imponerer nok ikke. På lik linje med dem som utsettes for menneskehandel, er mange av dem som utsettes for smuglingen også ofre. Og må behandles som sådan. Det er bra at man sier man skal være strenge med menneskesmuglerne, men man må samtidig vise omsorg for ofrene. Og det må man både gjøre gjennom internasjonale avtaler, og ved å ta vare på dem som faktisk kommer.

Det er forbudt å slavebinde eller selge mennesker, det er forbudt å smugle mennesker for egen vinning. Men det er fortsatt ikke forbudt å flykte, eller søke seg til et bedre liv. Menneskesmugling og menneskehandel kan derfor ikke være noe man kun snakker om når det handler om å beskytte egne grenser. Skal man stoppe menneskesmuglingen og menneskehandelen, må man gjøre noe med behovene til de som utsettes for denne organiserte kriminaliteten. Man må gjøre det tryggere å flytte på seg legalt. Og det må fortsatt være lov å flykte.


nyemeninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!