Debatt

Den menneskelige konkurs

Konkursryttere og notoriske skjørtejegere har noe til felles.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Børs og katedral er navnet på denne mandagsspalten i Dagsavisen. Min spaltekollega Kjetil Staalesen skriver om økonomi, mens jeg beveger meg i katedralens og politikkens rom.

Jeg er ikke teolog, men derimot økonom. Det er en nyttig bakgrunn å ha når man skriver om ånd, makt og mennesker. Ta for eksempel de etablerte økonomiske begrepene risiko og fallhøyde. Det er noe som kan anvendes på mer enn økonomiens fagfelt. Trond Giske og Kristian Tonning Riise vil kunne underskrive på det.

Konkurs er et annet ord fra økonomien som kan brukes når vi reflekterer over hva som er skjedd i kjølvannet av #metoo. Det er åpnet mange menneskelige konkurser i de siste månedene.

Hver uke finner vi i avisene små annonser som forteller hvem som har gått konkurs. Opplysningene er sparsomme, men navnet på aksjeselskap og bobestyrer fremkommer i skifterettens informasjon.

De fleste tar det tungt når de på denne måten mister sin ære. Det kan gå på liv og helse løs, både for hovedperson og for familien.

Så er noen så kyniske at de ikke bryr seg. De er gjengangere i konkursregisteret. Konkursryttere kaller vi dem. De har noen likheter med notoriske skjørtejegere: De skjelner ikke mellom hva som er mitt og ditt, og de makter ikke å se når de bryter grenser. Empati for andres situasjon kan være mangelvare når de spiller på makt for å stille øyeblikkelig behov.

I næringslivet kan slike folk holde på i årevis, men på et eller annet tidspunkt treffer de veggen. Konkursen er et faktum, og de møter et system som er godt trent i å håndtere avvikene på forsvarlig vis. Det er et beinhardt oppgjør, men likevel skjer det innen anstendige og forsvarlige rammer. Det er ikke kreditorene som står i bresjen for oppgjøret, men uavhengige fagfolk som ikke styres for mye av følelser. Et bærende prinsipp er at den som urettmessig har brukt av andres penger, skal få muligheten til å reise seg igjen etter at oppgjøret er gjennomført. I teologiens språk kalles dette for nåde.

Jeg kan ikke la være å tenke på konkursinstituttet etter noen måneder med #metoo. Her er det ikke snakk om å bli synliggjort i små annonser fra skifteretten. Førstesidene slår mot en dag etter dag. Det ser heller ikke ut til at det er etablert noe system for å håndtere de menneskelige konkursene. De som anklages, skal også ha mulighet til å legge fram sin versjon. Både Trond Giske og Kristian Tonning Riise har nå engasjert advokater som kritiserer Høyre og Arbeiderpartiet for hvordan prosessene kjøres.

Min hensikt er ikke å stille spørsmål ved varslernes rett til å legge fram sine historier og vonde opplevelser. De må ha minst like sterk rett som forsmådde kreditorer. #Metoo har vært såre nødvendig. Det er ikke varslernes ansvar å sørge for at prosessene blir forsvarlige.

Hvem som skal ha ansvaret for at det blir anstendighet i de prosessene som nå pågår, er ikke lett å si. Alle involverte bør oppfordres til å tenke gjennom sine roller. Pressen ser ut til å ha lært noe av sin selvevaluering etter Tore Tønne-saken. Det samlede trykket var noe av det som ble understreket. Det handlet ikke bare om hva pressen gjorde, men om summen av alle prosessene. De siste ukene har mediene sørget for at det blir noen motstemmer. Det er en nødvendighet.

Disse kan bidra til å korrigere den farlige «De får som fortjent»-holdningen. Rettsoppgjøret mot norsk nazister ble for sterkt preget av hatske følelser, men etter hvert som månedene gikk og sinnet hadde rast av seg, ble dommene mildere og mildere.

Vi vet ennå ikke om #metoo-saker havner i rettssalen, men uansett har vi noe å lære, både av historien og erfaringer fra andre fagfelt.

Mer fra: Debatt