Onsdag 21. februar døde han, 99 år gammel. Nyheten har fått liten oppmerksomhet i norske medier. I USA er det en stor sak at selveste verdensevangelisten er gått bort.
Predikanten hadde åpne dører til Det hvite hus, nesten uansett hvem som var president i etterkrigstiden.
Han hadde en innflytelse som er få åndelige ledere forunt. I evangeliske kirkesamfunn var han enormt respektert over hele verden. Han holdt vekkelseskampanjer i 185 av verdens land, og hadde også store møter i Norge. Amerikanske aviser hevder at 200 millioner mennesker har vært til stede ved hans talerstol. Selv de største popstjernene vil slite med å matche slike tall.
Stjernestatusen gjorde ham til en yndet samtalepartner for amerikanske presidenter og statsledere verden over. Billy Graham skal ha sagt at han ikke ville uttale seg om politiske spørsmål. «Det er ingenting av det Washington gjør som kan redde verden og forandre menn og kvinner. Det kan bare Kristus gjøre», var en av hans uttalelser.
Men selv om Graham tonet ned sin politiske rolle, er det interessant å reflektere over hvorfor det ble så viktig for amerikanske politiske ledere å vise seg sammen med ham. Selvsagt kan det være at hardt pressede og ensomme presidenter hadde behov for å ha noen å samtale med om åndelige spørsmål.
Men man kan heller ikke utelukke at det var en bevisst politisk kalkulasjon å vise at man sto på god fot med Graham. Baptistpastoren hadde mange beundrere som fulgte ham i tykt og tynt. Det kunne også gjelde for de politiske sympatiene som Graham la for dagen, om enn i forsiktige former.
Billy Graham ble svekket i sine siste år. Om han hadde vært i sin fulle kraft ville han kanskje tatt til motmæle mot den stadig sterkere sammenblanding av religion og politikk som har skjedd de siste årene. Han ville neppe ha vært begeistret for rollen til sønnen Franklin. Han er av dem som har gått hardt ut mot muslimsk innvandring, og som har signalisert trofast støtte til president Donald Trump.
I flere andre land er det nå nesten blitt en regel at populistiske politiske bevegelser spiller uhemmet på de åndelige strengene. I den pågående valgkampen i Ungarn er det absolutt ikke antydningens kunst som gjelder når statsminister Viktor Orbán forsøker å sikre seg gjenvalg i april. Han vil ha kristne verdier og hvit hudfarge.
– Orbán bruker en ekskluderende nasjonalisme og kombinerer det med religion for å presentere seg selv som den store beskytteren og redningsmannen, sier forsker Cathrine Thorleifsson ved Senter for ekstremismeforskning på Universitetet i Oslo til Vårt Land.
Lignende tendenser ser vi i Tsjekkia og Polen. Politiske strateger har for lengst sett hva som må være resepten for å vinne store velgermasser. Det gjelder bare å finne ledere som har mage til å tale overbevisende om forenklede løsninger og som tåler å bli refset av liberale akademikere.
Mange åndelige ledere lar seg fascinere av at kristendommen skal vinne tilbake tapt terreng. De kan neppe skjønne hva de er med på.
Billy Graham forsto at politiske ledere kunne komme til å misbruke hans åndelige status. Han utviste visdom og nøkternhet, og så farene ved at religion og politikk ble koblet for sterkt sammen. Han tapte ikke hodet, og noen få ganger sto han fram med en klar agenda. På femtitallet skal han egenhendig ha fjernet skillevegger mellom svarte og hvite.
I sørstatene var det superkontroversielt. Denne holdningen hyller amerikanske aviser ham for i nekrologene. De ser trolig hvor nødvendig det er at åndelige ledere våger å stå fram med meninger som ikke faller i god jord hos populistiske velgere.