ANNONSE
Anne Enger (t.h) la i 2013 fram Kulturutredningen som konkluderte med at den kulturelle grunnmuren var forsømt. Nå vil Kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) lage en ny kulturmelding. FOTO: NTB SCANPIX

Anne Enger (t.h) la i 2013 fram Kulturutredningen som konkluderte med at den kulturelle grunnmuren var forsømt. Nå vil Kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) lage en ny kulturmelding. FOTO: NTB SCANPIX

Vis bildetekst

02-05-2017

Den kulturelle grunnmuren

Vi må vite mer om dem som ikke er interessert i kultur.

I morgen, tredje mai, holder kulturministeren et oppstartsmøte for arbeidet med en kulturmelding. «Kulturpolitikk for en ny tid» er overskriften på programmet. Ja vel. Høres ut som vi burde starte med en beskrivelse av dagens situasjon og hvilke utfordringer som må løses i framtida. Jeg er tilhenger av å basere diskusjonen om veivalg på kunnskap og fakta. Det kulturministeren har tatt med denne første dagen er næringslivet som kulturaktør, deretter litt om globaliseringen, deretter noe om kultur i hele landet. Hvor er kulturutredningen fra 2014? Det er allerede gjort et grundig arbeid av Enger-utvalget. Det finnes analyse og mange klare anbefalinger, blant annet et lokalt løft for kulturen.

Kulturpolitikken er en floskelgenerator. Det er noen ganger helt OK. At noe er svulstig sagt behøver ikke bety at det ikke er sant. Men hva er kulturpolitikkens virkemidler? Hva er igjen når honnørordene har skrudd av lyset og gått hjem?

Anbefalingene fra Kulturutredingen var å satse på innhold, kunstnerisk kvalitet og publikumsøkning for å fylle den veksten som institusjonene hadde fått, og den infrastrukturen som var bygget opp. I årene 2005–2015 la den rødgrønne regjeringen trykk på å bygge ut den kulturelle infrastrukturen gjennom to kulturløft.

Kulturutredningen fant at det var lagt store penger i kultur, men publikum hadde økt marginalt. Så vidt jeg husker tok vi ikke diskusjonen da om hvem kulturmidlene kom til gode. Jeg tror det trofaste publikummet har fått bedre kvalitet i kulturtilbudet de siste årene. Men for å svare på utfordringen om kultur som nøkkel til integreringen er det viktig å utvide det kulturelle medlemskapet og få flere med. Da må vi vite mer om publikum, og om de som av ulike grunner ikke er så interessert i kulturtilbudet.

Kulturministeren gjør det motsatte, hun nuller støtten til Norsk Publikumsutvikling, det fagmiljøet som kulturdepartementet har bygd opp i samarbeid med kulturlivet. Publikum er livsgrunnlaget for mange kreative næringer. Jeg mener at kunnskap om hvordan man når ut til publikum er for viktig til å være et ansvar for hvert enkelt billettkontor alene. Det er lettere å selge flere teaterbilletter til dem som er vant med å gå i teater fra før, enn det er å få tak i nye grupper.

I Kulturutredningen fra 2014 ble begrepet ytringskultur lansert for å avgrense området for kulturpolitikken. Kultur i sin videste form er uttrykksformer der tilhørighet og mening oppstår. Man kan uttrykke følelser, utforske identitet, bruke sansene. Det er personlig vekst og felles vekst. Det er verdt å merke seg at de store positive fellesbegivenhetene, de øyeblikkene som flest husker, ofte har med sport eller kultur å gjøre. For ofte behandles kulturpolitikken som noe ekstra, samfunnets tilleggspakke, en type ekstrautstyr vi kan ta oss råd til når primærbehovene er løst. Altså barnehager og sykehjem først, deretter idrettsanlegg og kulturstøtte.

Det som Enger-utvalget kaller den kulturelle grunnmuren, forvitrer. Den klare anbefalingen fra 2014 er å få kulturskoler og folkebibliotek på banen. Det er for lange ventelister for barn som ønsker å få et kulturtilbud, og kor, korps og andre frivillige organisasjoner trenger øvingsplass. For å styrke den kulturelle grunnmuren i årene som kommer, trengs et lokalt kulturløft. Det kreves økte ressurser både fra stat og kommune. Dette er den delen av kulturlivet som ikke kan regne med kommersielle inntekter, sponsorer eller bidrag fra næringsaktører.

Kulturpolitikken må bidra til at alle som vil har sjansen til å kunne prøve seg ut som kunstnere. Samtidig vet vi at bare noen få kan lykkes i en slik karriere. Det er viktig for alle oss andre at innholdet vi får er godt, og også inneholder noe for enhver smak.

Alle vi som ikke skal leve av kultur skal oppleve gleden av å uttrykke oss, bruke kroppen, stemmene, sansene. Hvis man trekker en parallell til norsk idrett, så vet vi at ni av ti barn og unge i Oslo er innom organisert idrett i løpet av barndommen, uten at de nødvendigvis blir atleter av den grunn. Innen kulturaktivitetene tror jeg bildet kan snus på hodet. Skal det være slik? Jeg tror vi bør ha mye høyere ambisjoner for fremtidens generasjoner, at uttrykkskompetanse er noe av de viktigste vi kan gi dem.


nyemeninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!