En gjenganger når det er valgkamp er at aktører fra kultursektoren klager over at kulturpolitikken får for lite oppmerksomhet. En grunn til at de opplever det slik, er at det er stor enighet på det kulturpolitiske området. Som en konsekvens sliter journalistene med å få frem tydelige forskjeller mellom de ulike partiene. Det er som regel kun ett parti som skiller seg ut med et standpunkt som klart bryter med den kulturpolitiske konsensusen. Om man kan måle effekten av politisk retorikk i offentlig oppmerksomhet, fremstår Frp som en vinner på det kulturpolitiske området.
Denne konklusjonen bygger på en studie av kulturpolitiske diskusjoner i avisoffentligheten under 2000-tallet. Som del av Norsk kulturråd sitt forskningsprosjekt «kunst, kultur og kvalitet», har jeg analysert hvilken funksjon kvalitetsbegrepet har hatt i de kulturpolitiske diskusjonene under de rødgrønne og blåblå regjeringene. Resultatene fra min undersøkelse, publisert i siste nummer av Norsk sosiologisk tidsskrift, viser blant annet at Frp er det politiske partiet som har fått mest omtale. Siden det er de rødgrønne som har sittet lengst ved makten i tidsperioden for undersøkelsen, og det er Høyre som har hatt kulturministrene i den blåblå regjeringen, kan man tenke at dette er overraskende. Men om vi tar en nærmere titt på Frps kulturpolitikk, og setter denne opp imot de andre partiene, fremstår funnet som naturlig. Der de andre stortingspartiene er enig om at staten bør spille en viktig rolle for opprettholdelsen av kultursektoren, har Frp vært alene om å argumentere for drastiske kutt i den offentlig støtten til kunst og kultur og for å fremme andre kvalitetsmål enn de kunstekspertene forvalter. Dette har gjort at de andre partiene, så vel som de fleste aktørene i kultursektoren, har kunnet samle seg som en front mot Frps populistiske retorikk. Når det kommer til faktisk politikk, er kulturpolitikk derimot et område partiet i liten grad prioriterer. Etter at Frp inntok regjeringskontorene i 2013, har de brukt lite energi på kulturpoliske diskusjoner.
Temaet for studien er altså kvalitetsdiskusjoner i avisoffentligheten. Når det kommer til konkrete kunstneriske kvalitetsvurderinger, foregår de imidlertid andre steder enn i avisoffentlighetens diskusjoner. Dette er fordi prinsippet om at det skal være en armlengdes avstand mellom bevilgende myndighet og utøvelsen av det kunstneriske skjønn, står sterkt i kultursektoren. Selve kvalitetsvurderingene foregår derfor i fora som stipendkomiteer og opptakskomiteer, i tillegg til i kritikerstanden. De offentlige kulturpolitiske diskusjonene om kvalitet blir derfor i stor grad overfladiske. Man kan i disse diskusjonene ikke enes om stort annet enn at kvalitet er viktig og at staten på en eksplisitt eller implisitt måte skal legge til rette for at kultursektorenes egne aktører skal fremme dette på en best mulig måte. Man overtar dermed i politikken kunstfeltenes definisjoner av kvalitet. Politikerne blir da arbeidende i motbakke idet de søker å gjøre den mest autonome kunsten, den som henter sin legitimitet internt i kunstfeltene, tilgjengelig for et så bredt lag av befolkningen som mulig.
Å insistere på å fremme en kulturpolitisk posisjon som ikke vektlegger kvalitet er minst like krevende. En slik posisjon vil signalisere at man ikke er villig til å ta kulturen på alvor og at man ikke støtter opp under de verdiene kunst og kultur blir tillagt i moderne vestlige demokratier. Selv Frp er enig i at kvalitet er viktig, selv om de operasjonaliserer dette som grad av folkelig oppslutning. For alle de andre stortingspartiene er kunstnerisk autonomi en sentral kulturpolitisk verdi, og det blir opp til kunstfeltene å vise at den statlige støtten blir omsatt i kunstnerisk virksomhet av høy kvalitet.
Politikerne og kunstnerne er gjensidig avhengig av hverandre for å kunne videreføre den statlige kulturpolitikken. Om ikke kunstfeltene viser seg å kunne produsere kunst av høy kvalitet, vil legitimiteten til pengeoverføringene på sikt bli svekket. På samme måte vil kunstfeltenes virksomhet og legitimitet bli skadelidende om den offentlige støtten skulle minke i størrelse, da statlig kulturstøtte i Norge er forbundet med anerkjennelse. De statlige stipendene er videre forbundet med mer prestisje jo lenger unna statsapparatet tildelingene er foretatt. Statlige midler kanalisert gjennom komiteer bestående av kunsteksperter bringer både økonomisk inntekt og kunstnerisk anerkjennelse for stipendmottakerne.
Kvalitet er altså sentralt for kunstfeltene selv. For politikerne som er med på å tilrettelegge for at dette skjønnet kan utøves, er det derimot krevende å ha meningsfulle diskusjoner om kvalitet. Kvalitet har likevel blitt tillagt mer og mer verdi fra 1990-tallet og fremover. Det er noe man som politiker må fremme, samtidig som man ikke skal mene for mye om innholdet i den kunstneriske kvaliteten. For et parti som ikke hegner om den kunstneriske autonomien, er det lettere å mene noe om kvalitet. Veien vil derfor være åpen for å markere seg også i fremtiden. Med mindre man sitter i regjering. Dynamikken i den kulturpolitiske diskusjonen vil trolig vedvare, og kultursektorens aktører vil nok opprettholde sin klaging overfor pressens kulturpolitiske dekning, med to-årige intervaller.