NEW YORK (Dagsavisen): Hvite menn i 40- og 50-årsalderen. Det er de som har makt, det er de som bestemmer. USA er fortsatt preget av dyp og strukturell rasisme. Den hvite majoriteten definerer hva som er viktig. De sitter øverst på samfunnsstigen. Derfor skapte det oppsikt da to Princeton-forskere nylig offentliggjorde sine resultater. Rydd forsiden! Hvite amerikanere dør mer enn før.
Det var jo ikke sånn det skulle gå. Men dødsraten til hvite menn og kvinner mellom 46 og 54 år har gått opp dramatisk de siste 20 årene. Det er selvfølgelig ikke snakk om privilegerte menn eller kvinner. Det handler om fattige amerikanere.
Hvite fattige begår oftere selvmord, de er oftere avhengige av alkohol og sterke medisiner enn andre alders- og etniske grupper i USA. Forskningsresultatene kommer fra Angus Deaton, nobelprisvinner i økonomi, og kollega Anne Case. Selv om det har vært kjent lenge at USAs hvite arbeiderklasse sliter i en globalisert og stadig mer teknologisk drevet økonomi, er det første gang dødstallene for hvite amerikanere stiger i stedet for å falle.
Det er snakk om en halv million menn og kvinner som ville levd, hvis dødsraten for hvite middelaldrende hadde fortsatt å gå ned slik den gjorde fram til slutten av 1980-tallet. Professor Anne Case sammenligner tallene med AIDS-epidemien.
Det handler om fattigdom, arbeidsløshet og mangel på håp. Det henger sammen med økt avhengighet av sterke smertestillende medisiner, økt bruk av alkohol og heroin blant USAs hvite og ofte arbeidsløse arbeiderklasse. De sosioøkonomiske forholdene i studien viser en amerikansk drøm knust i småbiter. Det handler også om økonomisk ulikhet. «Med økende økonomisk ulikhet har mange fra babyboom-generasjonen vært de første til å erfare at de ikke kommer til å ha det bedre enn sine foreldre», skriver Anne Case i sin analyse.
Resultatene er særlig oppsiktsvekkende i USA, der hvite menn og kvinner som gruppe ligger langt bedre an enn landets minoriteter. Svarte, urfolk og latinamerikanere har kortere forventet levealder, høyere arbeidsløshet og lavere inntekt enn hvite. De ble også hardt rammet av finanskrisen, og lever daglig med diskriminering og dårligere kår enn de aller fleste hvite. Likevel går det i riktig retning for alle disse gruppene. Det er første gang den hvite majoriteten opplever så tydelig økning i dødelighet. Selvmordsraten for hvite amerikanere mellom 46 og 54 år er firedoblet.
Det er uendelig trist å lese kommentarfeltet under artikkelen på nettsidene til The New York Times. En 60 år gammel mann forteller om mange års jobbjakt og det han opplever som helt åpenbar aldersdiskriminering. En middelaldrende kvinne forteller en lignende historie, og medgir at hun selv har vurdert selvmord. Hun har ingen nær familie, orker ikke å være en byrde for andre, og klarer ikke å brødfø seg selv.
Forskerne fra Princeton ble sjokkerte da de leste og verifiserte sine egne resultater. De mener offentlig helsepolitikk må endres radikalt. Det har de rett i. Men enda viktigere er det å ta tak i de underliggende årsakene til at så mange faller utenfor, både for minoriteter og fattige hvite. De trenger jobb, et velferdstilbud og håp om en bedre framtid. Mange av de spurte sier de har så dårlig helse at de ikke kan gå to kvartaler og at de ikke klarer å være sosiale.
Også i andre land og byer lever de fattige kortere liv. Vi trenger ikke se lenger enn til Oslo. Men USA skiller seg ut med sine ekstremt høye økonomiske forskjeller. Ingen andre rike land er i nærheten av USA når det gjelder forskjellene mellom fattige og rike. I et amerikansk samfunn med ekstremt fokus på individet, har USAs menn og kvinner lært å skylde på seg selv hvis de ikke klarer seg. Som republikanernes presidentkandidat Ben Carson, som nå leder på meningsmålingene, liker å si: «Hvis du ikke oppnår suksess, har du bare deg selv å skylde på.»
USA skiller seg også ut som det eneste rike landet uten offentlig helsesystem. Obamas helsereform har bedret situasjonen noe, men det er fortsatt private helseforsikringer som gjelder, og du kan fortsatt bli ruinert hvis du blir syk. Andre velferdsgoder er også mindre sjenerøse i USA enn i Europa, Australia og Canada. Og ingen andre vestlige land har et lignende fokus på en drøm som i større og større grad er utilgjengelig for mange. I motsetning til hva Carson ser ut til å tro, garanterer ikke hardt arbeid noe som helst.
USAs hvite arbeiderklasse må justere forventningene sine, foreslår Ross Douthat, kommentator i New York Times. Det er sikkert lurt, men ganske defensivt. Et godt sikkerhetsnett vil være en bedre start.