Kultur

Den himmelske freds taushet

26 år etter Tiananmen-massakren, er det fremdeles stille rundt hend­elsen i kinesisk litteratur.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Denne uka er det 26 år siden det kinesiske militæret drepte flere hundre mennesker på og rundt Den himmelske freds plass – Tiananmen-plassen i Beijing. Arbeidere og studenter hadde demonstrert for mer demokrati, større frihet, og mot korrupsjon i det eneveldige kinesiske kommunistpartiet. Mens verden så på rullet kinesiske tanks over plassen, mot den enslige, modige mannen på det ikoniske fotografiet fra demonstrasjonene.

Tiananmen-massakren 4. juni 1989 er en svært dramatisk hendelse, minst like viktig i Kina som 11. september 2001 var det i USA eller 22. juli 2011 i Norge. «Uskyldens tid var omme. Tanks og statsautoriserte myrderier hadde knust den lett naive idealismen som bar oppe entusiasmen for de politiske reformene og den nye litterære åpenheten», skriver professor i kinesisk ved Universitetet i Oslo, Halvor Eifring, i den nylig avsluttede Litteraturfestivalen på Lille-hammers hefte om kinesisk litteratur. Først i 1992 åpnet statsleder Deng Xiaoping for reformer som skulle gi økt politisk åpenhet og ikke minst et friere marked med påfølgende økonomisk boom. Tiananmen endret Kina for alltid.

I bøker skrevet av kinesiske forfattere som bor i Kina, forbigås Tiananmen-massakren oftest i stillhet, selv om de skriver utførlig om andre problemer i landet, historiske og nåtidige. I «Store bryster og brede hofter» skriver nobelprisvinner Mo Yan om bokseropprøret, den japanske okkupasjonen, borgerkrigen 1927-1950, Maos maktovertakelse og følgende kulturrevolusjonen førte med seg for vanlige kinesere. I «Frosken» skriver han om problemer knyttet til ettbarnspolitikken, om tvangsaborter og kvinneunderskudd.

En annen kineser som er oversatt til norsk, Yan Lianke, skriver i «Lenins kyss» meget satirisk om kulturrevolusjonen, og i «Landsbyens blod» om hvordan fattigdom og partikorrupsjon tvinger landsbyboere til å selge blodet sitt og slik får aids. Begge bøkene er forbudt i Kina, selv om Yan Lianke oppgir å sensurere seg selv.

Om Den himmelske freds plass er de og de fleste andre forfatterne i Kina tause. Da en av Litteraturfestivalens hovedgjester, poeten Bei Dao, på scenen ble spurt om Tiananmen, unnvek han temaet. Selv om Bei Daos dikt «Svaret», som ble skrevet under den forrige Tiananmen-demonstrasjonen mot det sittende regimet, i 1976, var en av inspirasjonskildene for de nye demonstrasjonene 13 år senere. Forfatteren var på utenlandsreise da 1989-massakren fant sted, og gikk i eksil fordi han hadde god grunn til å frykte arrestasjon. Han bodde blant annet i Norge, men har nå kunnet flytte nærmere hjem – til Hongkong.

Grunnen til forfatternes taushet er enkel. Tiananmen-hendelsen «er fremdeles politisk tabu i Kina, og det er ingen selvfølge at man kan fortsette sitt virke som respektert forfatter om man bryter dette tabuet», skriver Halvor Eifring. I Kina er forfatterne ofte medlemmer av kommunistpartiet. Ikke fordi de er partitro, men fordi det er forventet. Sensuren er ekstremt omfattende, og Kina er høyt på Amnestys liste over land som konsekvent bryter med ytringsfriheten og andre grunnleggende menneskerettigheter. Kinesiske forfattere er flinke å omgå sensuren ved å skrive rundt og omkring emner, men de vet at det er en farlig lek de bedriver. I Kina har politiet lov å arrestere folk i hemmelighet. Det er en rett de benytter seg av.

Mer fra: Kultur