Blir NATO-toppmøtet en gjentakelse av dette spør Erik Sagflaat. Som eneste statsleder nektet Donald Trump å skrive under på slutterklæringen fra G7-møtet i Canada i juni. FOTO: JESCO DENZEL/NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto: JESCO DENZEL/NTB SCANPIX

11-07-2018

Den gode, den onde, den uforutsigbare

Hvilken Donald Trump kommer til NATOs toppmøte i dag? Den gode? Eller den onde? I alle fall den uforutsigbare.

NATOs medlemsland venter med spenning på hvilken utgave av den amerikanske presidenten de skal hanskes med i dag og i morgen. Det kan være den gode, slik Trump framsto i møtet med den nordkoreanske Kim Jong-un. Da satt lovprisningene av diktatoren og hans land løst. Mer trolig er det likevel at det er den Trump som opptrådte på G7-møtet i Canada som kommer til Brussel. Skjellsordene flagret både mot G7, mot eksisterende handelsavtaler og framfor alt mot verten, Canadas statsminister Justin Trudeau. Trumps metode er alltid å framstå som uforutsigbar. Det er mulig det fungerer i næringslivet. Når det gjelder global sikkerhetspolitikk, er det katastrofalt.

NATOs toppmøter har tradisjonelt vært et forum for demonstrasjon av samhold og solidaritet. Det er ikke gitt at det blir slik denne gang. Under Donald Trumps presidentskap blir vennskap og partnerskap satt på en hard prøve. Avstanden mellom Europa og USA er blitt betraktelig større. Framfor alt EU, men til en viss grad også NATO står for alt det Trump avskyr: Multilaterale avtaler, traktater som binder også supermakten USA, et omstendelig demokrati, i verste fall også kompromisser. Trump foretrekker å forholde seg direkte til hvert enkelt land, slik at USA kan legge bredsiden til og sørge for at det er den sterkestes rett som gjelder. Alltid «Amerika First».

Det er påfallende hvordan Donald Trump respekterer og til dels også beundrer diktatorer og autoritære ledere. Kanskje fordi han også selv ønsker å framstå som «den sterke mann». USAs tidligere venner og partnere, som Angela Merkel, har han bare forakt til overs for. Svekkes de transatlantiske båndene ytterligere, kan en mer selvstendig europeisk utenriks- og sikkerhetspolitikk tvinge seg fram.

En fortsatt og forsert opprustning later til å bli et viktig tema på dette toppmøtet. I forkant har Donald Trump skrevet krasse brev til en rekke medlemsland, Norge inkludert, med krav om at de snarest sørger for å bruke minst to prosent av sitt brutto nasjonalprodukt på forsvaret. Det er riktig at USA bruker langt mer enn alle andre til sammen for å ivareta sine globale interesser. Spørsmålet er likevel om det er flere våpen som skal til for å skape økt sikkerhet og stabilitet i Europa. Det må være lov å spørre når nok er nok.

NATO-landene bruker i dag tolv ganger så mye som Russland på sitt forsvar. De europeiske medlemslandene bruker samlet fire ganger så mye. NATO har 3,2 millioner soldater, av dette har de europeiske landene 1,8 millioner. Russland har 830.000. NATO har mer enn tre ganger så mange panserkjøretøyer, mer enn fire ganger så mange kampfly. Dersom Tyskland skulle øke sitt forsvarsbudsjett til to prosent av BNP, ville Tyskland alene komme på nivå med Russland. Legg til at NATOs arsenaler er mer moderne og mer avanserte enn det russerne kan stille opp med.

Samtidig reduserer Russland sine forsvarsbudsjetter. Russisk forsvar har vært gjennom en kraftig modernisering og styrking etter at det lenge lå temmelig langt nede etter Sovjetunionens fall. Men de siste par årene har det vært nedskjæringer. Det har også sammenheng med fallet i prisen på olje og gass. Men et land med aggressive ambisjoner ville uansett finne militære midler tilgjengelige. Nedskjæringene tyder ikke akkurat på snarlige planer om å utfordre NATO i Baltikum, Polen eller for den saks skyld, Finnmark. Men det er jo slik at enhver militær satsing hos motparten tolkes som aggresjon, hos oss selv er det utelukkende investering i fred og sikkerhet.

Tema på toppmøtet blir etter alt å dømme også et forsterket nærvær av NATO i Svartehavet. Flere krigsskip skal stasjoneres der. Det skal avholdes flere marineøvelser med deltakelse av skip også fra ikke-medlemslandene Ukraina og Georgia. Russerne føler seg allerede hardt presset av NATOs stadige framrykking østover med flere medlemsland og utstasjonering av fly og bakkestyrker. Også raketter når rakettskjoldet i Polen kommer i drift. Fra NATOs side er dette fastskrevet som ethvert lands selvstendige og selvfølgelige rett til selv å bestemme sin sikkerhetspolitikk og alliansetilknytning. For russerne oppfattes det som at en truende allianse omringer og rykker dem stadig nærmere. Det er realiteten man må forholde seg til, fordi det er hvordan det oppfattes i Kreml som utløser eventuelle mottiltak.

Det pågår nå en demonisering av Russland som vi knapt så maken til selv under den kalde krigen. Fiendebilder piskes systematisk fram, ikke alltid like konkret fundert. De eneste som tjener på dette er våpenindustrien, som med stor forventning kan imøtese den kommende rustningsspiralen.

Det er på høy tid at man ikke bare ser på hva russerne foretar seg, men også blir klar over hvilken betydning vår egen opptreden har hatt og har for den mer tilspissede internasjonale situasjonen. Det skal to parter til for å skape en konflikt. Den gamle regelen gjelder i høy grad fortsatt: Sikkerhet kan bare oppnås i fellesskap. Alternativet er en tilnærmet ukontrollert opprustning med stadig større mangel på stabilitet som resultat.


nyemeninger meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!