Kultur

Den globale allmenningen

Vi må løfte frem igjen våre gamle mentale modeller for hvordan vi maksimerer nytte i allmenningen. En helhetlig politisk filosofi om hvordan Norge skal opptre som ansvarlig bruker mangler.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

En allmenning er et fellesområde hvor bruken av ressursene er distribuert til flere. Ordningen med allmenninger har sine aner tilbake til middelalderen, hvor man delte på beiterettigheter, seterdrift, tømmerhogst, bærsanking og andre goder. I byene utviklet det seg også områder med regulert tilgjengelighet for alle. Torvallmenningen i Bergen bærer fortsatt i seg navnet.

I nasjonalstaten Norge har vi fortsatt statsallmenninger, bygdeallmenninger og private allmenninger hvor det i dag deles på fellesressurser. Dette har virket, og vært ivaretatte av by- og bygdesamfunn gjennom århundre. Men dette er ikke gitt.

Garrett Hardin har skrevet om “allmenningens tragedie”. En allmenning blir ødelagt på grunn av overbeite. Dette på tross av at bøndene med sine husdyr ser at det bærer galt av sted.

Alle bøndene vil at sine dyr skal være mest mulig velfødd. Tilgangen til allmenningen koster ikke noe, så de vil ha så mange beitende dyr som mulig. Allmenningens kapasitet er begrenset, så fôrmengden går ned når antallet dyr stiger. Bøndene vil uansett at alle deres egne dyr skal gresse. Hvis en bonde tar ut ett dyr fra allmenningen, vil det være nyttig for alle de andre, men ikke for bonden selv. Bøndene med kortsiktig egeninteresse har med andre ord ingen insentiver for å fjerne deler av besetningen, og allmenningen blir fullstendig ødelagt.

Når vi løfter oss ut av allmenningene innenfor nasjonalstatene, og ser på forvaltningen av våre globale fellesressurser så er vi fanget av samme dynamikken. Bruk av fossil energi og utslipp av karbondioksid i atmosfæren med nedsmelting av polene er eksempler på ”overbeite”.

Å maksimere nytte og redusere kostander med utgangspunkt i nasjonalstatlige egeninteresse, vil ta oss nærmere og nærmere den globale allmenningens tragedie. Vi vet dette.

Så hva kan ta oss ut av tristessen? Vi må opptre som vi har gjort med allmenningene innenfor nasjonalstaten. Norge er et av de landene i verden med best forutsetning til å ta enda større "bygdeansvar". Vi kan tiltrekke oss global oppmerksomhet, og virkelig få gjennomgripende innflytelse på hvordan vi forvalter den globale allmenningen. Dette skjer kun gjennom eksemplets makt: “Det nytter ikke bare å rope halleluja - du må gjøre det også”.

Nøkkelen ligger i statsselskapene Statoil, Statkraft, Statnett og i Oljefondet. Mer markedsattraksjon og politisk attraksjon oppnås gjennom et aktivt statlig eierskap som kombinerer kommersielt og politisk mot.

De statseide energiselskapene representerer det norske arvesølvet. Det er her de store mulighetene ligger hvis vi handler ansvarlig i allmenningen.

Europa er i full endring. I løpet av de neste 10-årene vil fossil energi som kull og olje fases ut til fordel for fornybare kilder. I den pågående markedsdesignet endres produksjon, distribusjon, lagring og forbruk av energi. Disse endringene er drevet frem av ambisiøse målsettinger om reduksjon av “overbeite”. Investeringer i ny teknologi for å få dette til anses ikke som en kostnad alene. Omleggingen er avgjørende for å få fart på en mer bærekraftig økonomi, skape nye jobber og øke konkurransekraften. 60 år etter etableringen av kull- og stålfelleskapet i Europa blir et nytt felles energimarked utformet.

Skala- og stordriftsfilosofi, suppleres og erstattes med nettverkstenking i kombinasjon med småskala. Ja, det er vanskelig å lage batterier som kan lagre store mengder energi, men ikke småkvanta. Amerikanske Tesla har gjennom sine bilbatterier gjort noe som ingen trodde var mulig for 4-5 år siden. Disse batteriene videreutvikles sammen med andre for å lagre energi også til bruk i hus. Når mange nok lagrer litt ren energi som noder i et nettverk, revolusjonærers energimarkedet. Mikrosystemer hvor solen også benyttes som energikilde, vil meget raskt endre Statoils markedsverdi. Solen er for alle.

Det er i dette feltet Norge med statsselskapene og Oljefondet må kjenne sin besøkelsestid. En helhetlig politisk filosofi om hvordan Norge skal opptre som ansvarlig bruker av den globale allmenningen mangler. At Oljefondet trer ut av kullkraftinvesteringer skulle bare mangle. Å legge ytterligere føringer på Oljefondets investeringer som forener det kommersielle med det politiske er fult mulig. Tilsvarende må egennytten for Norge, sees i sammenheng med fellesinteressene i allmenningen. De norske energiselskapene har en historisk mulighet til å opptre sammen i Europa. Modige kommersielle og politiske fellesdisposisjoner krever nytenkning. Vi må igjen løfte frem våre gamle modeller for hvordan vi maksimerer egennytte i et felleskap. Nå i den globale allmenningen.

Mer fra: Kultur