Libya-eksperter mente det var sannsynlig at staten ville falle sammen dersom Muammar Gaddafi ble fjernet fra makten. Landet har vært preget av kaos og anarki siden opprørere med luftstøtte fra Norge og andre NATO-land i 2011 styrtet Gaddafis regime. Her fra byen Sirte, fullstendig ødelagt av kamper, i 2011. FOTO: MANU BRABO/NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

Den forstemmende enigheten

Det er for lettvint å skylde på etterpåklokskap når det gjelder norsk deltakelse i Libya.

d

Utenriksministeren og forsvarsministeren redegjør i dag for Stortinget om Libya-evalueringen. Konsekvensene av intervensjonen har vært dramatiske, landet er i en humanitær krise og den libyske staten har kollapset. Likevel tok det seks år før Stortinget anmodet regjeringen om å evaluere oppdraget.

Rapporten fra Jan Petersen-utvalget er ikke ukritisk. Men konklusjonene er forsiktige, og vesentlige faktorer – som situasjonen i landet etter konflikten – faller utenfor utvalgets vurderinger.

Rapporten mener både grunnleggende konstitusjonelle regler og folkeretten ble overholdt. Flere jurister er uenige. I en militær aksjon som var preget av forstemmende enighet blant både norske politikere og journalister, ville norsk offentlighet vært tjent med at den faglige dissensen ble løftet fram, ikke dysset ned. Godal-utvalget om Afghanistan inkluderte på sin side fremtredende kritiske røster.

Flere har i høstens debatt påpekt at man gjorde så godt man kunne, og at etterpåklokskap er for enkelt. Men det er jo ikke slik at kunnskap om Libya ikke eksisterte i 2011. Libya-eksperter mente det var sannsynlig at staten ville falle sammen dersom Gaddafi ble fjernet fra makten. Det var åpenbart at både Norge og våre allierte hadde begrenset informasjon om hva som faktisk foregikk på bakken. Som rapporten påpeker, var man blant annet helt avhengig av ensidig medierapportering. For Norges del visste vi også at sentrale alliansepartnere hadde andre intensjoner enn våre egne.

Daværende utenriksminister Støre var skeptisk fram til FNs resolusjon 1973 om beskyttelse av sivile ble vedtatt. Rapporten poengterer at det var viktig for myndighetene å følge opp Norges støtte til både FN og prinsippet om beskyttelse av sivile. Gitt de historiske analogiene som ble trukket til massemordene i Rwanda og Srebrenica, er det ikke rart at også norske politikere satt med en følelse av at «noe måtte gjøres». I ettertid vet vi riktignok at analogiene var feilslåtte og skrekkscenarioene overdrevne.

Det var uansett langt fra gitt at det «noe» som måtte gjøres var den militære løsningen man endte med. I stemmeforklaringene til Tyskland, Kina, India og Russland – som stemte avstående til FNs resolusjon 1973 – ble det vist til at det fantes ikke-militære virkemidler som ikke var uttømt. Den arabiske liga, som fremmet forslag om flyforbudssone 12. mars, uttrykte sin misnøye med mandatets utvikling allerede 20. mars. Det samme gjorde Russland og Kina kort tid etter.

Senere følte de seg lurt. Betingelsen for å stemme avstående var at det var et begrenset mandat som handlet om å beskytte sivile, ikke fjerne Gaddafi fra makten. Libya-krigen endte dermed opp med å bekrefte de reservasjonene land som Russland og Kina hadde mot humanitære intervensjoner. Den lille åpningen man så i 2011 for lignende resolusjoner gjennom FNs sikkerhetsråd, ble raskt lukket. I senere FN-resolusjoner om Syria har både Russland og Kina lagt ned veto, og vist til at de nekter å gå med på regimeendring og det kaoset som følger.

Utenriksminister Støre understreket at Norge forholdt seg til en «bokstavtro» fortolkning av FN-mandatet, og at beskyttelse av sivile, ikke regimeendring, var målet. Samtidig var det helt åpenbart at flere av våre NATO-allierte mente noe annet. Frankrike, pådriveren for aksjonen, anerkjente det opposisjonelle overgangsrådet NTC allerede en uke før FN-resolusjonen.

I så måte er det pussig at rapporten konkluderer med at regimeendring kun var en konsekvens av det å beskytte sivile, når regimeendring tydelig var en uttalt intensjon for noen av våre næreste allierte. Bombingen fortsatte også etter at opprørerne var kommet på offensiven.

Mens norske myndigheter holdt fast ved at det dreide seg om beskyttelse av sivile og ikke regimeendring, snakket Støre samtidig om vanskelighetene med å innføre demokrati fra 4000 fots høyde, og Bård Vegar Solhjell fra SV om å stå opp for folkelige demokratikrefter i Midtøsten. KrFs Dagrun Eriksen snakket om å skifte ut tyranni med folkestyre.

Også krigene i Afghanistan og Irak begynte som noe annet enn demokratipromotering. Irak-krigen i 2003 ble begrunnet med de ikke-eksisterende masseødeleggelsesvåpnene, Afghanistan i 2001 med at Taliban ikke ville utlevere Osama bin Laden og utvise al-Qaida. I begge land har intervensjonsmaktene raskt fått klare formeninger om hvem som bør styre landet.

At man falt inn i delvis samme retorikk i Libya, er ikke overraskende. En krig må legitimeres overfor et hjemlig publikum, selv når den ikke offisielt kalles «krig». Det er lett å falle inn på liberale forestillinger om å innføre demokrati og menneskerettigheter, fordi de i vestlig diskurs lenge har vært opphevet til et universelt og ubestridt gode. Mer sobre vurderinger om statlig stabilitet er vanskeligere å selge.

Det er ingen nyhet at gode intensjoner kan ha svært uheldige konsekvenser. Tidligere president Barack Obama har kalt Libya for en «shit storm», og innrømmet i et intervju i 2016 at Libya-oppfølgingen var «den verste beslutningen i hans presidentskap». Britene slapp en svært kritisk rapport samme år. Norge bør også ha mer rom for kritisk selvrefleksjon.


nyemeninger meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!