ANNONSE
MIGRASJON: Med våren kommer flere migranter over Middelhavet til Europa. Disse ble reddet          utenfor Libyas kyst i forrige uke. Men fortsatt er det sånn at migrasjon i Afrika først og fremst er lokal og regional, og ikke til Europa, skriver Maren Sæbø. FOTO: DARRIN ZAMMIT LUPI/NTB SCANPIX

MIGRASJON: Med våren kommer flere migranter over Middelhavet til Europa. Disse ble reddet utenfor Libyas kyst i forrige uke. Men fortsatt er det sånn at migrasjon i Afrika først og fremst er lokal og regional, og ikke til Europa, skriver Maren Sæbø. FOTO: DARRIN ZAMMIT LUPI/NTB SCANPIX

Vis bildetekst

24-04-2017

Den farlige fruktbarheten

Er vi egentlig i ferd med å bli invadert av Afrika?

I det siste har været blitt bedre i Middelhavet, og med det starter båtsesongen for alvor. De to siste helgene har det vært økt trafikk. Ikke minst på den såkalte sentrale ruta, fra Libya mot Italia. Denne er farligere enn den østlige ruta, og den bringer afrikanere.

Dermed er også debatten om disse flyktningene i gang. Få ting setter fyr på kommentarfeltene som dette man oppfatter som en slags naturgitt trussel. En slags invasjon av fattige afrikanere, fra et kontinent man ikke forbinder med annet enn nød og elendighet. Ettersom befolkningen på kontinentet sør for oss også vokser, følger også slutningen at flere vil komme hit; at den afrikanske livmoren er en tikkende bombe.

Helt siden Thomas Malthus formulerte sin lov om befolkningsvekst i 1798, om at befolkningen hele tiden vil vokse utover de ressursene som er tilgjengelige, har man sett på kvinners fruktbarhet som farlig. Og spesielt farlig er den fattige kvinnens fruktbarhet. Det som regulerer befolkningen er ifølge Malthus periodiske kollaps, som pest og sult. Presten Malthus kom dermed til konklusjonen om at det å hjelpe dem som for eksempel sultet var umoralsk, ettersom dette bare ville føre til mer lidelse. Denne konklusjonen har gitt Malthus og de såkalte malthusianere et fortjent dårlig rykte.

Nå har det skjedd en del siden 1798, ikke minst har demografer kunne slå fast at en befolkning som øker sin egen levestandard også får færre barn, i motsetning til det premisset Malthus satt, at de bare ville få flere. Når barnedødeligheten synker, forsvinner også årsaken til at foreldre «sikrer» seg med mange barn. I tillegg sørger kvinners økte stilling og utdannelse for færre barn. Etter andre verdenskrig, da levestandarden økte i europeiske land og USA, var det plutselig den såkalte tredje verden som var problemet for malthusianerne. Og da spesielt Asia. Siden den gang har fødselsraten gått ned også her, og nå ligger snittet i en del asiatiske land på nivå med europeiske land; man har altså et lite fødselsunderskudd.

Men kvinners fruktbarhet oppfattes fortsatt som en trussel. For ny-malthusianerne er det Afrika som nå er problemet. Mens fertiliteten har gått ned eller stabilisert seg overalt ellers, skiller Afrika seg ut. I verden som helhet er fødselsgjennomsnittet for kvinner 2,5. I Afrika fødes det nesten dobbelt så mange barn per kvinne. Fem barn per kvinne var for øvrig det globale gjennomsnittet på begynnelsen av 1960-tallet. Mens for eksempel Europa har et fødselsunderskudd, har altså Afrika en voksende befolkning. Det vil si, noen land har en voksende befolkning, andre land er mer som europeiske land for kort tid siden. I Namibia, Sør-Afrika og Botswana får gjennomsnittskvinnen mellom 2,2 og 2,3 barn. I noen land, spesielt i Nord-Afrika, fødes det færre barn enn det man antakelig må ha for å opprettholde en stabil befolkning (det magiske tallet er 2,1) – i Marokko, Tunisia og Libya er det to barnefødsler per kvinne. felles for mange av landene hvor fødselstallene fortsatt er høye, eller rundt verdensgjennomsnittet fra 1960, er at det er områder som opplever uro og krig, hvor mødrehelse er dårlig og spedbarn fortsatt dør oftere enn andre steder. Og det er nettopp i de områdene store barnekull kan destabilisere allerede svake stater.

Det er denne kombinasjonen som skremmer de mest ivrige nymalthusianerne. De samme områdene som har store fødselsoverskudd produserer også mange flyktninger. Et lite antall av disse igjen velger å ta seg til Libya, og deretter nordover mot Europa. Og akkurat nå er de svært synlige. I kommentarfelt og debatter representerer båtflyktningene den afrikanske magen som er klar til å invadere Europa.

Men er det egentlig slik? Fortsatt er det sånn at migrasjon i Afrika først og fremst er lokal og regional, fra mer avsidesliggende strøk til byer, fra land med få økonomiske muligheter, til land med større. Arbeidsmigrasjon ut av Afrika foregår for det meste under ordnede former, med pass og fly, ikke bare til Europa, men også til Midtøsten og Asia. Båtflyktningene over Middelhavet, er bare noen promille av afrikanerne som flytter på seg. Ruta er også så farlig at dette kun er utveien for de mest desperate. Det er ikke fertilitet i seg selv som driver den gruppen afrikanske migranter som er lettest å se for oss, det er den helt uakseptable situasjonen for mer enn 18 millioner flyktninger sør for Sahara.

Den minst sjarmerende delen av Malthus’ teorier om befolkningsvekst er regelen om at befolkningsvekst er naturgitt. Av den følger også den uunngåelige kollapsen, og store menneskelige lidelser. Denne delen av teorien har jo vist seg å være feil. Vi vet nå en hel del om hva som skal til for å få ned høye fødselstall. Først må flere spedbarn overleve, og mor må ha tilgang til rådgivning og prevensjon, utdanning og arbeid. Dette er altså noe man kan velge å gjøre noe med, på samme måte som verdenssamfunnet også kan velge å gjøre noe med de konfliktene som herjer, og flyktningstrømmene som følger. Det er ikke den afrikanske fruktbarheten som truer Europa (om mennesker i seg selv i det hele tatt kan regnes som en trussel), det er en mangel på politisk vilje. Både lokalt og globalt.


nyemeninger Meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!