Nyheter

Den evige klimakonferanse

Flyet taxet bortover rullebanen. GrønneLan satt ved vinduet, mens Røde Raymond satt ytterst mot midtgangen. Snart var de avgårde til de store klimakonferansen i Langtvekkistan.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I setet mellom seg hadde de Monopolspillet og kartet over La La Lan Land, i tilfelle de plutselig fikk veldig lyst til å legge noen nye planer for byen mens de var i luften. Ved bena deres lå bikkja sammenkrøllet og snuste på sokkene til Raymond.

– Kanskje vi kan kjøre på med noen nye blomsterkasser på Karl Johan? sa GrønneLan.

– Bra forslag, sa Raymond.

– Vi kan erstatte femti prosent av parkeringsplassene innenfor Ring 2 med sittebenker for småbarnsfamilier som skal spise matpakkene sine på bytur, fortsatte GrønneLan.

– Inne i parkeringshusene, også? spurte Røde Raymond.

– Hvorfor ikke? spurte GrønneLan.

– Hva med å bygge noen leiligheter på toppen av Rådhuset for narkomane flyktninger med lesevansker? sa Røde Raymond.

– Det der er ikke noen dum idé, Raymond, smilte GrønneLan.

– Nei, ikke sant? sa Raymond.

– Men da må vi bare huske nok parkeringplasser for el-lastesykler, sa GrønneLan.

– Selvsagt, sa Røde Raymond og smilte tilbake.

– The sky is the limit, sa GrønneLan, og kikket ut av vinduet.

Flyet hadde kommet i avgangsposisjon. Motorene ruset opp og med et lite rykk satte det avsted bortover rullebanen.

– Håper du husket å kjøpe klimakvoter? sa GrønneLan.

– Kvoter? sa Røde Raymond.

– Raymond, da, sa GrønneLan litt oppgitt.

Røde Raymond hadde nettopp tenkt på at han gledet seg til å se Love Actually med Hugh Grant på skjermen som snart ville bli senket ned i taket foran dem. Og ikke minst på hva de ville få servert til lunsj på flyet. Det var nok noe kjøtt. Kanskje kylling eller svin? Eller en svinaktig god biff.

– Jeg spesialbestilte vegetarlunsj til oss, sa GrønneLan.

– Å, så godt, sa Røde Raymond og tok hånden hennes i sin.

I det samme lettet flyttet fra bakken og de ble presset ned i setene. Ingen av dem hadde lagt merke til at flyet var tomt for andre passasjerer. Og ingen flyverter eller -vertinner var heller å se.

Solen stod høyt på himmelen og for den lille gruppen el-bilister som hadde nådd frem til flyplassen uten å gå tomme for strøm på veien, og som nå stod samlet utenfor gjerdet på bakken og stirret, virket det som om flyet fikk en aldeles unormal stor fart før det lettet. Det skjøt som en rakett opp mot himmelen og forsvant ut av syne.

Røde Raymond og GrønneLan ble borte i det blå og ingen har sett dem siden.

Utdrag fra slutten av romanen Veien til La La Lan Land.


Mer fra: Nyheter