Debatt

Den egentlige abortkampen

KrF later som de står alene. Men de har hele folket med seg.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det er mulig de finnes, men jeg har verken møtt noen eller hørt om noen som kjemper for at det skal tas flest mulig aborter i Norge, eller som ønsker at antallet uønskede svangerskap skal øke. De som ufortjent får merkelappen «aborttilhengere» klistret på seg, gleder seg tvert imot over at aborttallene i Norge er historisk lave, at de fortsetter å synke og at uønsket graviditet blant kvinner under 25 år er på sterk retur.

Det er bred enighet om at abort er en vanskelig løsning på et alvorlig problem. Det saken dreier seg om, er det helt grunnleggende prinsippet i lov om svangerskapsavbrudd: Selvbestemmelsen. Kvinnen har råderett over sin egen kropp, også når hun er gravid. Det er hun og bare hun som skal bestemme om hun vil bære fram et barn eller ikke.

Den dagen KrF skjønner at abortkampen ikke er en kamp for eller mot abort, men en kamp for eller mot selvbestemmelse, og at alle er med dem i ønsket om færrest mulig uønskede svangerskap, vil vi få diskusjonen inn på et bedre spor.

Inntil da ser det ut til at en viktig oppgave er å rydde opp i konstruerte begreper, innholdsløse argumenter og taktiske misforståelser. Det har vært noen allerede: Uttrykket «downsparagrafen» om abortlovens paragraf 2c dukket opp i fjor høst, i følge med et sirkelargument: Bare det faktum at paragrafen ble kalt noe sånt, viste hvor diskriminerende den er. Til tross for at fem av seks svangerskapsavbrudd som blir utført etter paragraf 2c ikke er av fostre med downs. Og til tross for at antallet levendefødte barn med downs har økt siden 1977.

Så fikk vi et intermesso der Kjell Ingolf Ropstad med stor indignasjon hevdet at flere svangerskap ble avbrutt fordi fostrene hadde leppe- og ganespalte. Det viste seg å ikke stemme. De fostrene som ble abortert etter paragraf 2c på grunn av alvorlig skade eller sykdom, hadde i noen tilfeller leppe- og ganespalte i tillegg. Det er noe ganske annet.

Les også: «Knut Arild Hareide kan ta kritikken med stor ro»

Debatten om 2c har hatt som premiss at paragrafen legger til rette for et sorteringssamfunn og at det vil være kort vei til en lovendring bare KrF får gjennomslag i regjeringsforhandlingene. Mon det. Da KrF satt i regjering sist, hadde de statsministeren. Venstre og Høyre ga KrF en klar seier i Sem-erklæringen. Eugenisk indikasjon – altså paragraf 2c – skulle fjernes. Etter noen grundige runder valgte KrF å takke pent nei og legge saken vekk. Det er nemlig slik at svært mange av de svangerskapene som avbrytes etter denne paragrafen, blir det fordi fosteret enten ikke er levedyktig, eller kommer til å leve et liv i smerte og lidelse. En kilde i KrF brukte ordet «pervers» overfor meg om hvordan loven ville blitt seende ut dersom man skulle begynne å liste opp hvilke tilstander som skulle gi adgang til abort, og hvilke som ikke skulle det.

Da kunne man virkelig ha begynt å snakke om «sortering». Et ord KrF for øvrig burde være reale nok til å droppe. Over 12.000 svangerskap avbrytes hvert år. Det betyr at svært mange kvinner i samfunnet vårt bærer denne erfaringen med seg. De fortjener en mer respektfull tone fra landets ledende politikere.

«Tvillingabort» er det nye trylleordet. Det gjør fosterreduksjon til noe litt suspekt. Medisinsk sett kan det være mange gode grunner til fosterreduksjon. Det er ikke gitt at det er best for mors eller barnas helse at alle tre, fire eller fem fostre bæres fram ved flerlingegraviditet. Tvillingfødsler har også høyere risiko.

Debatten om «tvillingabort» er litt springende. Men det virker som om det mest provoserende for motstanderne er de abortene som er a) såkalt selvbestemte, altså ikke nemndbehandlet, b) skjer i svangerskap med bare to fostre og c) der begge fostrene er friske. Dette skjer så å si aldri. I 2017 var det fem fosterreduksjoner på tvillinger. I 2018 var det sju.

Helseminister Bent Høie hevder det må en lovendring til for å kunne forby «tvillingabort». Han viser til en utredning som han nekter å offentliggjøre. Høies ordvalg er snedig. Det KrF nå snakker om, er å forby «selvbestemt tvillingabort». Til det trengs ingen lovendring. Det er punkt tre i abortforskriften som gjør at en håndfull kvinner per år får adgang til å ta såkalt «tvillingabort» like etter uke 12, så lenge de har framsatt begjæring før 12. uke. Den forskriften er det enkelt å endre, og det trengs ingen lovbehandling i Stortinget.

Et totalforbud mot fosterreduksjon er et ekstremt lite sannsynlig scenario. De fleste reduksjonene skjer fordi det ene fosteret er alvorlig sykt. Skulle KrF gå inn for og vinne fram med et slikt krav, ville det føre til at flere – ikke færre fostre ble abortert.

Les også: «Når Nasjonalgalleriet stenger for godt denne helgen, oppstår et svart hull i nasjonsbyggingen» (DA+)

Regjeringsforhandlingene går snart inn i sluttfasen. KrF må «ha noe på abort», som det heter. En forskriftsendring som gjør at de ytterst få som i dag får utført fosterreduksjon av friske fostre, heretter må gjennom en nemndbehandling, vil neppe ha noen praktisk betydning. De har antakelig gode grunner for sine valg, som vil falle inn under abortlovens paragraf 2 a eller b om livssituasjon og belastning.

Abortdiskusjonen er nå på full fart inn i parodien der bitte små symbolsaker blåses opp til det ugjenkjennelige. Det er leit at landets kvinner må høre på dette. Symptomatisk nok har Ap-leder Jonas Gahr Støre latt seg villede til å tro at det kommer til å stå et gedigent abortslag i vinter. Før jul mente han sågar at abortsaken var et viktigere politisk spørsmål enn de sjokkerende rapportene om regjeringens manglende terrorsikring. Om Støre planlegger å bygge en sterk opposisjon på abortsaken, vil han sannsynligvis oppdage at en fislete forskriftsendring er et svært spinkelt grunnlag.

Når det gjelder KrF, kunne de valgt seg andre saker i kampen mot «sorteringssamfunnet». Partiprogrammet er stappfullt av gode forslag om hvordan vi kan skape et mer inkluderende samfunn for familier som har omsorg for barn med nedsatt funksjonsevne. Brukerstyrt personlig assistent som en lovbestemt rettighet, for eksempel. Eller styrking av pleiepengeordningen. Så godt er partiprogrammet, at Handikapforbundet gir det terningkast seks og sier at det er som om de kunne skrevet det selv.

God politikk kan defineres på mange måter. En variant går sånn: La folk bestemme mest mulig selv – og gjør de valgene du ønsker at de skal ta, mest mulig attraktive. KrF burde prøve det.

Mer fra: Debatt