ANNONSE
TEGNING: Siri Dokken

TEGNING: Siri Dokken

Vis bildetekst
Foto:

11-03-2016

Den beskyttelsesverdige familien

Familiegjenforening er ikke bare humant. Det er også lurt.

Retten til familieliv er nedfelt i menneskerettighetskonvensjonens artikkel 16.

Nær sagt alle samfunn har til alle tider vært bygget rundt en eller annen form for forpliktende, økonomisk og ofte emosjonell familieallianse.

Også i dag, i vår egen krok av verden der familier nesten like ofte går i stykker som de varer, står konstruksjonen sterkt, både juridisk og kulturelt. Det hersker med andre ord bred og universell enighet om at familien er et beskyttelsesverdig gode.

Forskning og levekårsundersøkelser viser oss at dette er bra. Vi mennesker har rett og slett godt av å høre til. Forankring i en større enhet enn individet gir systematisk positiv uttelling langs en rekke parametere, som helse, økonomi og trivsel. Dette er ikke bare noe vi kan lese oss til. De aller fleste av oss har erfart det, både som barn, og om vi er heldige, som voksne.

Når retten til familieliv blir en sjetong i vår verdensdels spill om å motta færrest mulig flyktninger, er dette derfor ikke bare en trussel mot en grunnleggende menneskerettighet, men også farlig. Og rent ut sagt dumt.

Da et bredt flertall på Stortinget sist høst ba regjeringen om å komme med forslag om innstramminger på asylfeltet, var det på bakgrunn av en voldsom økning i tilstrømmingen. Argumentene for å stramme inn var og er mangfoldige. Mange er bekymret for det norske mottakssystemet. Det har vist og viser fortsatt tegn til overbelastning. Noen mener at det viktige etterarbeidet, integreringen, vanskelig- eller umuliggjøres når antallet flyktninger blir så stort. Andre, og tilsynelatende stadig flere, er redde for hva økt innvandring vil gjøre med «vår kultur». Atter andre, også de en voksende gruppe av kommentarfelt og leserinnlegg å dømme, vil bare ikke ha de fordømte muslimene her.

Asylinstituttet ble skapt for flyktningers skyld. At vi har fått en debatt som i all overveiende grad dreier seg om hvordan vi kan bruke regler for å beskytte oss selv mot de samme flyktningene, er selvsagt usigelig trist. Men la gå. Mitt ærende denne gang er at uansett hvordan og hvor mye vi i månedene som kommer skal gjøre grensene våre trangere, er det uklokt å stramme inn på familiegjenforening.

Alle fra Frp til Rødt og oss imellom er nemlig enige om i alle fall ett: For at både vi og flyktningene her skal få det best mulig i årene foran oss er det integreringen det står på.

Det glapp på et par prosentpoeng for statsminister Erna Solberg da hun i forrige uke bekymret hevdet at gruppen enslige menn blant de nyankomne aldri hadde utgjort en større andel av totaltallet. Det hun hevder å ha ment, er at det nominelle antallet aldri har vært større. Det er korrekt. Mange, både forskere og politikere, har pekt på potensielle farer ved dette. Kjønnsubalanse i den totale populasjon er én av dem. Sett hen til at disse flyktningene risikerer å bli evig familieløse satellitter i et familieorientert og –organisert samfunn, synes for meg en langt større fare.

Menneskets første sosiale sammenheng er familien. For barn er familien tvingende nødvendig, for svært mange voksne er det familien som gir tilværelsen mening. Historien, også den norske og ganske korte innvandrerhistorien, har lært oss at foreldre stort sett ønsker sine barn det beste, og at slike ønsker trekker i retning lovlydighet, utdannelse og samfunnsinnsats. Ser vi på vår mye lengre utvandringshistorie, er dette karaktertrekket like sterkt. Riktignok blir heller ikke familier integrert over natta, men familien mer enn den alenestående trekkes ut i samfunnet gjennom arbeid, skole og nærmiljø. Å ta vare på og optimalisere forholdene for sine nærmeste synes å være en dypere og sterkere motivasjon for (i alle fall delvis) integrering enn det aller meste annet.

Det er derfor Klassekampens oppslag sist lørdag blir ekstra absurd. Mens statsministeren og mange andre bekymrer seg over de mange enslige mennene her oppe i nord, kan avisa fortelle at deres kvinner og barn stanger hodet i veggen nedi Hellas. Kirkens Nødhjelp har slått alarm om håpløse humanitære forhold i leirene der de er stuet sammen, mens vi er skremte over at mennene deres faktisk nettopp er alene her i landet. Skremte, og altså overbeviste om at det beste kanskje er aldri å la dem få gjenforenes. Vi er forbausende nær en Catch-22, hvilket aldri har vært et kompliment for regelskapere. Mens skremmende mange enslige mindreårige asylsøkere rømmer fra mottak og ut i det store intet, det er skrikende mangel på fosterhjem og forholdene på mottakene mildest talt varierer, konsentrerer norske politikere seg om å hindre barna i å få gjense sine foreldre.

Forstå det den som kan; jeg gjør det ikke. For i den grad det skal reguleres hvilke nødstedte som skal få adgang til riket, burde familier komme først. Om det virkelig er slik, som alt tyder på, at vi ganske snart får enda snevrere grenser, bør hele ideen om nåløyet vårt snus på hodet. Ikke bare bør familier komme først i køen, vi bør sette familiegjenforening øverst på prioriteringslista. Om det viktigste er å bruke regelverket til å beskytte «det som er norsk», vil fokusering på familier gi best resultat. Om asylinstituttet får beholde sin opprinnelige verdi som beskyttelse for mennesker som flykter, vil vi med fokus på å ivareta familier ta best mulig vare på nettopp flyktningene.

Gode grunner, altså, både sett fra den ene og den andre vinkelen. Dessuten, selv om akkurat dette synes å få en stadig mindre betydning i debatten om hvordan vi skal organisere oss her til lands: vi kunne satse på å la folk få beholde familiene sine rett og slett fordi det ville vært riktig og godt av oss. Nei, forresten, det skulle tatt seg ut. Men smart, det er det ganske sikkert.

God familiehelg!


nyemeninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!