Det Aslak Sira Myhre er lei av er folk som skor seg på å øse ut av seg fjonge uttrykk og der er vi helt enige. Vår uenighet ligger nok mer i det faktum at verden trenger mindre olje og mer deling. Det er nemlig forskjell på velstand og fråtsing. En delingsøkonomi er ikke farlig for samfunnet. I dette ligger det at vi deler på de ressursene vi har slik at forbruket går ned. Dette er en god ting og digitale plattformer kan hjelpe oss med logistikken rundt dette. Hverken politikere eller kommersielle interesser kan eller bør stanse oss fra å være flinkere til å utnytte de ressursene vi har.
AirBnB, Uber, Handy og Task Rabbit handler ikke om deling, men om småjobber. Det går under begrepet "Gig Economy" og det er her Sira Myhre blir begrepsforvirret. Ja, vi skal selvsagt se på alle utfordringer som kommer med de nye mulighetene, men å avskrive omstilling og innovasjon som tull blir litt som å si at Internett er en flopp.
Problemet vårt er ikke at vi tror vi at alle skal leve av å kjøre hverandre i taxi eller klippe hverandres hår i fremtiden, problemet er at vi nekter å ta inn over oss at en epoke med ekstrem velstand kan ta slutt nesten like plutselig som den kom. Det har vært lett for oss å gå fra Lada til Mercedes. Det å måtte bytte inn Mercedesen med en godt brukt Mazda vil trolig ikke oppleves like lett. Særlig hvis du er av de som ble født på 90-tallet og tar velstanden som en gudegitt selvfølgelighet.
På den andre siden er det nettopp i et slikt miljø, hvor vi ikke lenger kan hvile på fossile laubær, at vi er nødt til å tenke fremover og se hvordan teknologi og innovasjon kan gjøre fremtiden vår lysere. Vi trenger å legge all vår kraft bak fremtidens industrier. Vi må lære opp barna våre til å tenke i baner av deling og ressursutnyttelse. Jo flere mennesker som kan dele på en bil eller en frisørssaks, desto bedre. Vi burde se på hvordan vi kan 3D-printe deler til verktøyene våre, dele på kunnskap, dele på kompetanse og dele på strøm fra solcellepanelene våre.
Det kan virke som om Aslak mener at slutten på oljen betyr at vi må gå tilbake til 40-tallet.
Det finnes tre typer lotto-millionærer:
Det er de som vinner ti millioner og blåser alt på ferier, champagne og dyre biler som de til slutt må kvitte seg med. De går fra null til hundre og så tilbake til null igjen.
De som sier at rikdommen ikke skal forandre dem og så putter de alt i madrassen.
De som bruker sin nye formue til å sikre ikke bare sin egen fremtid, men også kommende generasjoner. De investerer i fremtiden, tar utdannelse og bruker sitt hell som et springbrett til et nytt liv.
At vi fant oljen i Norge var et lykketreff. Vi vant i lotto. Nå har vi hatt en kollektiv Champagne-fest de siste årene. Skal vi blåse alle pengene våre og gå tilbake til Norge anno 1950 eller skal vi bruke de siste kronene våre litt fornuftig og sikre fremtiden til barna våre?
Innovasjon, omstilling og delingsøkonomi er ikke tøys og tull. Vi må for all del ikke snakke mindre om dette. Vi må snakke mer om det. Det er av kritisk nødvendighet for oss som samfunn og sivilisasjon om vi skal klare de utfordringene vi nå står ovenfor. Så gjenstår det å se om vi faktisk klarer å ta disse ordene på alvor og legge om kursen vår før det er for sent.