Generell del av læreplanen har ambisjoner om å styrke og synliggjøre båndene mellom danning og utdanning. Det kan man gjennom å se på disse to aspektene som en og samme sak, som en mynt uten skyggeside, som livets harde og myke valuta. Gjennom opplæringen skal eleven realisere både faglig og menneskelig potensial og legge grunnen for livslangt medborgerskap, meningsfylt arbeidsliv og livskvalitet i alle livsfaser. Skolen skal øve kunnskaper, kompetanse innsikt og selvinnsikt gjennom et bredt tilfang av fag og varierte arbeidsformer som kommer alle elevkategorier til gode.
Sentralt i å realisere denne bredden av målsetninger som er i læreplanen er den kompetente og myndiggjorte lærer, og en skoleledelse som legger til rette for at denne bredden kan ivaretas. Eleven skal ledes frem mot frihet og myndighet innenfor de rammer som samfunnet har for utfoldelse, og det er da avgjørende at læreren har frihet og myndighet innenfor sine rammer. Et ufritt menneske kan ikke lede et annet menneske til frihet.
Den viktigste rammen her er læreplanverket, som tar mål av seg til å utvikle hele mennesket. Læreplanverket er det profesjonsetiske grunnlaget for all pedagogisk praksis, og profesjonsfellesskapet har et kollektivt metodeansvar for å omsette planverket til god undervisning. God undervisning er undervisning som realiserer små og store intensjoner i planverket. Det pedagogiske skjønn som utvikler god undervisning er avhengig av fritt og åpent ordskifte, der vi prøver våre argumenter i en krets av både annerledes- og likesinnede.
Danning og utdanning som uløselig helhet er en komponent i alle fag, og i all interaksjon som skjer på skolen. Danningsoppdraget kan ikke, bør ikke, og skal ikke forvises til fag med utspring i humaniora, men være til stede i alle fag og i all praksis. Det viktigste aktøren i danningen er den ansvarlige voksne, som gjennom ord og handling er et eksempel på et helt menneske. Danning har en atferdskomponent og en innholdskomponent som er intimt og uløselig forbundet. Gjennom den etiske fordring som springer ut av aktivt medlemskap i fellesskapet utvikler vi arbeidsmoral og bevissthet om konsekvensen av våre handlinger. I tillegg blir vi kjent med muligheter i samfunnet, og blir sosialisert frem til ansvarlighet og selvutfoldelse.
Med ydmykhet må skolen erkjenne at hverken danning eller utdanning ender ved opplæringens slutt, men fortsetter gjennom personlige og sosiale prosesser resten av livet. Skolen skal danne og utdanne, men også forberede individet på videre danning og utdanning.
Individets fortsatte og livslange utvikling er avhengig av en positiv innstilling til det å lære, og en vilje til å oppsøke og utforske ny kunnskap. Å kjenne og bruke eksisterende kunnskap er en forutsetning for å lære noe nytt. Nye kunnskaper og ferdigheter erstatter ikke det vi kan og vet fra før, men går inn i et samspill der nye og uventede ting kan skje, som bringer oss videre som individ og fellesskap.
Det aller viktigste for å realisere både overordnede og mer spesifikke målsetninger er individets trygghet og skolens anerkjennelse av mangfold som realitet og ressurs. Et ønsket barn ønsker å lære, og for at skolen skal være den kilde til bred og dyp læring som det legges opp til, må eleven ha lærere som i all sin handling utstråler anerkjennelse for elevens egenart og verdi som menneske. Omsorg, innlevelse og anerkjennelse er helt basale aspekter i lærerens relasjon til eleven.
Uten at vi låser opp døren til det andre mennesket med dyp og ektefølt aksept og anerkjennelse, kan vi ikke regne med tilgang for det vi ønsker å dele av små og store kunnskaper og ferdigheter. Generell del avrundes med å stille denne kausaliteten på hodet i spørsmåls form: kanskje er det å dele og utvikle kunnskaper og ferdigheter også bare redskaper for å nærme oss den andre med dyp og ektefølt aksept og anerkjennelse?