Innenriks

Del 5: Fra grunnleggende til komplekse ferdigheter - forutsetninger for dybdelæring

Jeg har her tatt utgangspunkt i Ludvigsenutvalget sin rapport, lærerrollerapporten og vedtatt stortingsmelding for skole og vært lojal mot mange av føringene fra disse, men med en vri og fortolkning som jeg personlig står inne for som lærer

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Bærekraft, demokrati og medborgerskap, folkehelse og livsmestring er læreplanens overordnede tema. De er etiske og faglige samlingspunkt for både skolens dannings- og utdanningsoppdrag. Det er viktig å synliggjøre spenningene som er mellom pragmatiske og verdimessige hensyn i alle de tre ulike områdene. Dissonanser skal ikke forties eller overses, men ses på som utgangspunkt for faglig og menneskelig utvikling.

Bærekraft handler om balanse i bruk av menneskelige og materielle ressurser. Det handler om å ta hensyn til miljøet for fremtidige generasjoners overlevelse. Det handler om å utvikle tjenester og ytelser som samfunnet har råd til. Det handler om å bruke innbyggernes ressurser til det beste for dem og samfunnet. Det handler om å styre samfunnsutviklingen i en slik retning at livskvaliteten er så god som mulig både på den vertikale og horisontale tidsakse. Vi skal bygge livskvalitet for de som lever i dag, men vi skal og legge til rette for dem som kommer etter oss. Dette forutsetter en skole, et næringsliv og en forskning i stadig søken etter nye og bedre løsninger. Løsninger som minsker de negative avtrykkene på vårt fysiske miljø, løsninger som bruker lite skadelige ressurser, og løsninger som er rasjonelle og overkommelige å gjennomføre. Den etiske grunnmotivasjonen for å ta vare på miljøet har både et kunnskap- og et opplevelsesaspekt. Å bli kjent med mekanismene i vårt store økosystem gjennom det tilfanget vi har av kunnskap i naturfagene er en side. Den andre er å opparbeide tilknytning til naturen gjennom gode opplevelser. I spenningen mellom konkret kunnskap, undring og utforskende egenaktivitet kan vi lære å ta vare og sette pris på naturen rundt oss. Ikke minst kan vi få både en intuitiv og kunnskapsbasert forståelse av sårbarheten vår som del av naturen.

Bærekraftig utvikling er rettet mot, men ikke begrenset til å ta vare på det økosystemet vi er en del av. Bærekraftig utvikling omfatter både samfunn, miljø, økonomi og kultur. Det fordrer et tverrfaglig svar i skolen. Vi må styrke og utvikle ordninger som ivaretar de demokratiske ordninger og velferd som vi har opparbeidet gjennom en lang historisk prosess. Samtidig må vi arbeide mot å spre og utvikle demokratiet og være pådrivere internasjonalt for å styrke bærekraftig utvikling globalt. Gjennom å vise ansvar og vise solidaritet kan vi ta vår del av ansvaret for å utvikle en bedre verden. De ulike skolefagene bør sette relevante problemstillinger om bærekraft inn i en naturlig faglig og utvidet ramme, og i denne sammenheng arbeide målrettet med både kunnskapstilfang, kunnskapsutvikling og etikk.

Demokrati Det er avgjørende at elevene blir kjent med demokrati og demokratiske prosesser er gjennom hele skoleløpet. Å ha en god forståelse av demokratiets verdier og grunnprinsipper er kjernen i aktivt og fullverdig medborgerskap.

Norsk skole har alltid vært kjent for elever med god demokratisk forståelse. Elevene våre verdsetter ytringsfrihet og likestilling, og har solid tillit til demokratiske institusjoner. Norske elever har stort sett et godt forhold til læreren og lav terskel for å ta kontakt. Skolen har styrket elevdemokratiet, og elevene har fått mer innflytelse i undervisningssituasjonen. Det å øve demokrati i stadig større grad av ansvarliggjøring og deltagelse er viktig i veien mot fullt medborgerskap. Dette arbeidet må skolen føre videre og utvikle. I dagens mangfoldige klasserom er det særlige utfordringer med hensyn til å involvere og tydeliggjøre alle elevene sine stemmer. Det er viktig at elevene så tidlig som mulig utvikler et språk for deltagelse i demokratiet, og at de ser at deres bidrag inn i demokratiske prosesser har konkret betydning. Vi skal ha en involverende pedagogikk som stimulerer til en positiv identitet karakterisert av engasjement. rasjonalitet og selvstendighet. Dette fordrer jevn øving av kritisk tenking, krav til argumentasjon og bruk av relevant kunnskap. Læreren står sentralt i å modellere dette bredkompetente subjekt, starte der elevene befinner seg, og i taktilt samspill bygge en progresjon fra det enkle til det komplekse. Demokrati er ikke bare valg og partier, men har også et hverdagslig aspekt, som noe vårt daglige samvirke skal preges av. Gjennom å øve demokrati i skolen, legges grunnlaget for videre demokratisk deltagelse. Ser elevene at deltagelse ikke har betydning i skolen, vil dette svekke deres utvikling mot medborgerskap. Skolen må derfor legge stor vekt på å unngå skinndemokrati, finne måter å få hele tilfanget av stemmer i klasserommet i tale, og bruke kvalifiserte og relevante innspill i utvikling av den gode undervisning og elevhverdagen generelt.

Folkehelse og livsmestring. Folkehelse og livsmestring har både et individuelt perspektiv og et samfunnsmessig og sosialt perspektiv. Elevene skal utvikle kunnskap, ferdigheter og holdninger for å kunne mestre livene sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet. Eleven har krav på den kunnskap og kompetanse som trengs for å leve et langt og sunt liv, preget av kvalitet i alle livsfaser. Det er avgjørende at det arbeides systematisk for å gi eleven kunnskap om helse, kosthold og innsikt i verdien av allsidig aktivitet. Gjennom integrerte kunnskaper om variert kosthold og et aktivt liv legges grunnlaget for en god somatisk og psykisk helse. Skolen bør etterstrebe en balanse mellom teoretisk og praktisk kunnskap, og bruke tilgjengelige ressurser for å aktivisere elevene fysisk. Det er også viktig å opplyse og oppmuntre til aktivitet utenom skolen. Skolen bør representere en sunn og inkluderende kroppskultur, der den enkelte skal kunne delta uavhengig av forutsetninger, men likevel få mulighet til å utvikle egne ferdigheter mot styrket kompetanse. Psyke og soma henger helt sammen, og gjennom fysisk aktivitet vil vi kunne stimulere hjernens produksjon av hormoner som styrker positiv opplevelse av både seg selv og ens tilknytning til fellesskap og omgivelser.

Livsmestring har som vi ser to sider, en ekstern og atferdsorientert, og en personlig side. Den eksterne delen av livsmestringen handler om å opparbeide seg det arsenal av konkrete kunnskaper og ferdigheter som trengs for å orientere seg i samfunnet.
Informasjonssamfunnet fordrer et bredt sett av ferdigheter og etiske standarder for den voksne borger, både som yrkesutøver og privatperson. Fra hverdagslige ferdigheter som har med alt det praktiske som voksenlivet innebærer, og temaer som er mer etisk utfordrende, som for eksempel privatøkonomi, konsumkultur og rus.
Den personlige siden av livsmestring handler mer om hvordan du har det enn hvordan du gjør det. Et resultat er ikke godt uten at individet har det godt. For at barn og unge skal kunne bli hele og robuste voksne, er det ikke nok med bare fagkunnskap og resultater. Det trengs i tillegg å få kunnskap om det å være menneske og hva som skal til for å mestre livet på et indre plan. Her er dialog helt avgjørende, at det i en fri ordveksling bygges en kultur for at det er greit å snakke om vanskelige ting
Livet tar ofte overraskende vendinger, og vi blir ofte tvunget til tilpasninger og forandringer vi kanskje ikke hadde tenkt oss på forhånd. Mange unge kjenner i dag et forhøyet press for å lykkes både faglig, sosialt, kroppslig og økonomisk. Mange sitter igjen med en følelse av utilstrekkelighet, noen er misfornøyd med livet og enkelte sliter med å mestre sin egen hverdag. Barn og unge trenger et språk for å snakke om fysisk og psykisk helse, og et rom å bruke språket i. Dette er en av skolens vanskeligste men viktigste utfordringer. Denne delen av mennesket må bli tatt vare på helt fra begynnelsen av utdanningsløpet. Skolen må ha et bredt tilfang av kompetanse, som er i stand til å fange opp faresignal og gi den enkelte elev den oppfølging h*n har krav på. Dette skal skje i et sosialt fellesskap med gode vilkår for den enkeltes trivsel, livsglede, mestring og følelse av egenverd. Omsorg og trygghet for den enkelte er læringens grunnfjell.

Fra grunnleggende til komplekse ferdigheter.

For å legge grunnen for fullverdig medborgerskap er det avgjørende at vi tar utgangspunkt i grunnleggende ferdigheter. Disse må ikke tenkes for avgrenset eller fristilt fra de mer komplekse. Det er definert fem ferdigheter som utgjør grunnleggende forutsetninger for læring og utvikling i skole, arbeid og samfunnsliv. Ferdighetene er avgjørende redskaper for læring i alle fag og samtidig en forutsetning for at eleven skal kunne vise sin kompetanse. Å lese, regne, skrive og å kommunisere muntlig er universelle grunnleggende ferdigheter. Den femte grunnleggende ferdigheten er digitale ferdigheter. Den kan ikke ses på som fristilt, men som en naturlig komponent i den praksis som de øvrige ferdighetene manifesteres i, eller ses på som et hovedtrekk ved eleven og lærerens læringsmiljø i informasjonssamfunnet. Ellers går alle disse ferdighetene inn i en helhet, der delene virker gjensidig støttende og utviklende på hverandre. Dette må praksis gjenspeile. Det er og avgjørende at grunnleggende ferdighet ikke anses som et stadium som man har gjennomført en gang for alle, men at man stadig vender tilbake til, øver og repeterer basiskunnskap- og ferdigheter.
Informasjons og kommunikasjonsteknologi stiller læreren og eleven ovenfor store utfordringer, praktisk og pedagogisk. Skolen plikter å legge til rette for at disse utfordringene blir mulig å realisere, gjennom godt utstyr og relevant kompetanseheving. Eleven skal ledes til stadig større grad av myndiggjøring, og det er lærerens ansvar å legge til rette for en god progresjon i så måte. Læreren skal kunne regulere bruken av digitale verktøy ut fra det som er formålstjenlig for å realisere de ulike kompetansemål, og være aktivt søkende for å utforske stadig bedre løsninger på de spørsmål som læreplanen stiller. Eleven skal bli fortrolig med bruk av både digitale og analoge løsninger og metoder i hele spekteret av skolefag, en utfordring der det er rom for styrket erfaringsutveksling både mellom lærer/lærer, elev/elev og lærere/elever.
Å lese, regne, skrive og å kommunisere muntlig er basert på tilgang til en stor og kompleks skriftkultur. Eleven går fra å knekke elementære koder på et tidlig nivå, til å kunne orientere seg i store tekstmengder med polyfoni av retoriske stemmer. Å kunne sortere og forstå dagens teksttilfang på skjerm og papir er en fortolkningsakt som forutsetter beredskap for livslang læring. «Å lære å lære» er i den sammenheng en totalkompetanse som både kjennetegner holdning til det å lære og det å kunne bruke formålstjenlige strategier for læring. Ny kunnskap erstatter ikke gammel. Bruno Latour bruker metaforen «alliansebygging» for å fremheve den dynamiske karakteren som kunnskapsutvikling har. Stilt ovenfor ny kunnskap, går denne kunnskapen i allianser med det vi allerede vet og kan. Å lære å lære er både å søke bekreftelse for det vi kan og bruke det, men også et våkent blikk for dissonanser.
Når ny kunnskap ikke harmoniserer med vår gamle, er dette avgjørende vekstpunkt. Å ha en holdning der vi nysgjerrig oppsøker dissonansen og bearbeider den til ny innsikt, er krevende, men nødvendig. Her spiller fellesskapet en avgjørende rolle. I en dynamisk læringsprosess i en gruppe har vi mulighet til å holde frem våre personlige tolkninger og fortolkninger og prøve dem, skriftlig eller muntlig. Gjennom ordskiftet vil vi arbeide frem mot stadig større kvalifikasjon og bruke det sosiale til å utvikle den individuelle kunnskap. Det fordrer en våken lærer som også kan være en faglig korreks når det trengs, det er fagets eget logos som er avgjørende, ikke lærerens etos. At læreren har bred og dyp kompetanse i faget er her avgjørende.
Om grunnleggende ferdigheter skal utvikles til komplekse er det flere forutsetninger som må innfris. For det første er det ingen automatikk i at grunnleggende ferdigheter blir til komplekse. Å bli værende i grunnleggende ferdigheter i tro på at det er tilstrekkelig for fullverdig medborgerskap ville på den ene side være naivt, på den andre side faglig invalidiserende for individet. Å utvikle grunnleggende ferdigheter til mer komplekse er et pågående arbeid uten ende. Hvor langt man kommer som elev er helt individuelt. Her er det viktig å være oppmerksom på spenningen mellom at alle ikke blir like flinke i alt, og at alle har krav på en faglig utvikling i tråd med sine evner og forutsetninger. Alle er ikke like flinke i alt, men alle er flinke i noe. For at undervisning skal være god og helhetlig læring, må vi gå fra grunnleggende til komplekse ferdigheter ut fra et profesjonelt blikk på hva som er elevens beredskap her og nå. Vi må være trygge på hva eleven kan godt, og hva er det neste som det er naturlig å prøve seg på, ut fra forutsetninger, interesser og fagnivå.
Den helt grunnleggende forutsetningen for å utvikle grunnleggende ferdigheter til komplekse handler om at språk er noe mer enn koder som skal knekkes. Språk skaper fellesskap, men språk skaper også avstand mellom mennesker. Gjennom språket blir vi kjent med verden og oss selv. Språk er det umulige og det muliges kunst, og et menneske som kan bevare og utvikle et kreativt forhold til språk som både mulighet og nødvendighet vil ha det beste forutsetninger for å lykkes i de ulike fagene. Et berømt sitat av Nietszche sier at

«Sannheten er en mobil hær av metaforer, metonymer og antropomorfismer, kort fortalt summen av menneskelige relasjoner som har blitt tydeliggjort gjennom poetisk og retorisk intensivering, oversettelse og dekorasjon. Sannheten er illusjoner som vi har glemt er illusjoner, metaforer som har blitt slitt av hyppig bruk og mistet alt sitt sanselige opphav. Likevel vet vi ikke hvor ønsket om sannhet kommer fra, så langt kjenner vi bare den etiske forpliktelse om sannhet som samfunnet forutsetter for å eksistere.»

Å erkjenne språket som kunstnerisk mulighet for å søke sannhet og virkelighet kan skape en gnist i elevene av motivasjon som vil bare vokse og vokse. Språk er den grunnleggende forutsetning for samfunnets eksistens, overlevelse og utvikling, og individets språklige ferdigheter vil langt på vei diktere det meste av dets skjebne.
Å lære språklige konvensjoner og koder som styrker elevens tilgang til samfunnslivet er en del av oppdraget. En annen er å utvikle en søkende og aktiv holdning, der eleven ser at kunnskap gjennom språket alltid inngår i nye og uventede sammensetninger som kan gi øket innsikt. Språk er luftig lek og blodig alvor.
De ulike grunnleggende ferdighetene må inngå i et samspill som bygger opp under både en beherskende og en skapende læring. Det kjente er grunnlag for det ukjente. Veien til komplekse ferdigheter fordrer systematisk arbeid der vi bryner det vi kan på tilgjengelig kunnskap og utvikler nye innsikter. De overordnede temaene er innrettet mot dybdelæring og at vi gjennom innsats på tvers av fagene kan etablere mer faglig koherente helheter. Disse må fungere som en motvekt til en spissfindig forståelse av kompetansemålene, der eleven lett kan gå seg vill i spesifikke mål med svak forbindelse til helhetsbildet. Denne tendensen til spesifisering kan, om vi ikke passer på, bli en kilde til avmakt og fremmedgjøring.
Språklige kunnskaper og ferdigheter er basale redskaper i det å utforske, beherske, utvikle og foredle oss selv som mennesker. Gjennom det kjente blir vi i stand til å utforske det ukjente, gjennom å kjenne konvensjonen kan vi bryte oss løs fra konvensjonen og gjennom ordet kan vi bryte barrierer. Barrierer inn til oss selv. Barrierer mot verden. Barrierer inn til den andre. Barrierer til fellesskapet og dets ressurser. Det vi er avhengig av for å overleve og utvikle oss som mennesker, så lenge vi lever.

Mer fra: Innenriks