Alle som har sett en debatt om kriminalitet og straff vet at om det er én ting politikere skjønner, så er det at sympati skal plasseres hos ofre, ikke hos gjerningsmenn. Likevel viser de påfallende lite interesse for å la liv følge lære på hjemmebane.
For hvor stor verdi har egentlig et menig medlem av et norsk politisk parti? Ganske lite, om man skal dømme etter måten ymse partiledelser har behandlet varslingssaker. En ting er helt sikkert: Menn med makt og overivrige tafsehender blir satt høyere enn helt vanlige medlemmer av ungdomspartiet.
Søviknes. Birkedal. Giske. Riise. Leirstein. Et titalls andre varsler i store og små partier på begge sider av norsk politikk. Sakene er mange og av varierende alvorlighetsgrad, men nesten alle har til felles at også offeret har vært medlem av gjerningsmannens parti eller ungdomsparti.
Fenomenet er ikke noe nytt som har kommet med metoo-kampanjen. Husk at da Siv Jensen løy om sin kjennskap til Søviknes- og Birkedalsakene i henholdsvis 2001 og 2011, løy hun ikke bare om hva FrP-kronprinsene hadde gjort, men også om hva noen av hennes egne medlemmer hadde blitt utsatt for. I forbindelse med Søviknes-saken var hun attpåtil med på TV2s debattprogram «Tabloid», sammen med Terje Søviknes, for å kritisere «ryktespredere» som «ikke tenker over de personlige konsekvensene det kan få for personer som er rammet av saken, men også for familie og venner av både Terje og meg». Jenta i den saken var medlem av Fremskrittspartiets ungdom. Det samme var ofrene til Trond Birkedal.
Man skulle tro partiene forsto alvoret på egen hånd. For hvorfor i all verden skal flinke folk gidde å engasjere seg i et parti der kroppene deres verdsettes høyere enn innsatsen? Der de ikke kan ha en rimelig forventning om å bli hørt og anerkjent når de blir utsatt for seksuell trakassering og overgrep? For den saks skyld, hvorfor skal noen orke å vie sin tid til i en organisasjon der de ikke engang kan forvente å kunne gå på nachspiel eller dra på sommerleir med sine jevnaldrende likesinnede uten å bli utsatt for «aggressiv og pågående sjekking» fra voksenpartiets kåteste griser? Hvordan kan man jobbe for å få noen inn på Stortinget når vedkommende ikke engang klarer å forholde seg til kjønnsmarkedets eldste regel: Halvparten av din egen alder pluss sju år?
Og det verste er: Noen har åpenbart sett behovet for å iverksette tiltak. Denne uka kom det fram at et ungdomsparti så seg nødt til å vie en egen stabsressurs til å passe på at en stortingsrepresentant ikke skulle begå seksuell trakassering på deres sommerleir. I et annet tilfelle har fylkeslag i et ungdomsparti sagt eksplisitt fra at deres egen leder ikke er velkommen på deres arrangementer, mens andre fylkeslag har utarbeidet rutiner for at lederen ikke skal få være alene med unge, kvinnelige medlemmer. At også andre ungdomspartier tok lignende forholdsregler når han besøkte deres arrangementer gjør det dessuten vanskelig å tro at kun et utvalgt fåtall kjente til oppførselen. Likevel har det fått gå flere år og minst ett stortingsvalg uten konsekvenser.
Poenget her er egentlig ikke å plassere skyld. Skyld er det nok av. Hver gang et seniormedlem i Arbeiderpartiet, Høyre eller Fremskrittspartiet har ignorert meldinger og varsler om upassende oppførsel fra Trond Giske, Kristian Riise og Ulf Leirstein har de, bevisst eller ubevisst, valgt å prioritere sine sterke menn fremfor sine egne ungdomsmedlemmer. Det er en naturlig impuls å ville verne om «sine egne», men det er helt uforståelig at partiene ennå ikke behandler ofrene som «sine egne».
Et av refrengene som er gjentatt gang på gang fra partikontorene handler om å svikte. Rutinene har sviktet. Systemene har sviktet. De aller mest ydmyke er villige til å strekke seg til at «Vi har sviktet». Men partiene har ikke bare sviktet. De har sveket.
De har sveket sine egne nominasjonsmøter ved å holde sakene stille lenge nok til at gjerningsmennene får sikret sine stortingsnominasjoner. De har sveket landets velgere, ved å holde sakene interne lenge nok til å sørge for at faste plasser på Stortinget gikk til menn som lenge hadde visst at ikke er verdige vår tillit. Men mest av alt har de sveket unge, sårbare medlemmer av sine egne partier. Det burde ikke være for mye å forlange av en partiledelse at de i framtida viser minst like mye lojalitet til offer som til overgriper.