Debatt

De usynlige flyktningene

I skyggen av Aleppo og krigen i Syria er 2,6 millioner på flukt i området rundt Tsjadsjøen.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Dette er flyktningene som ingen ser, de er usynlige, de synes verken på TV eller i sosiale medier. Årsaken er at de er så langt borte. Det er ingen som taler deres sak og de ender heller ikke opp som flyktninger på Europas strender og gater. Til det er de ikke bare for langt borte, men de er også altfor fattige til å legge ut på en slik reise. Skal man klare å komme seg til Europa må man flykte fra et område ikke så langt unna, ha en del egne penger til å reise for eller motta støtte fra venner og familiemedlemmer som allerede er i Europa. Flyktningene rundt Tsjadsjøen har ingen av delene.

Selv når det ikke er krig eller tørke er folk svært fattige her. Områdene nord i Nigeria langs grensen til Tsjad, Kamerun og Niger er blant verdens aller fattigste, men samtidig har befolkningen her en av verdens høyeste fødselsrater. Dette er ikke en god kombinasjon selv i fredstid, men når området preges både av en langsom miljøkatastrofe og Boko Haram-krigen blir dette ytterst prekært. Tsjadsjøen, som en gang i tiden var regionens viktigste kilde til vann og utgjorde et av Afrikas viktigste reservoarer av ferskvannsfisk, har i dag skrumpet inn til kun en femtedel av den størrelsen sjøen hadde på 1960-tallet. Fiskemarkedet i Maiduguri i Borno, delstaten nord i Nigeria, som tidligere var et Afrikas største, er i dag kun en brøkdel av hva det en gang var. Mindre vann betyr ikke bare mindre fisk, men også at mindre vann er tilgjengelig til landbruk, kveg og til menneskene som bor her. Dette er alvorlig i seg selv, men det som har skapt den flyktningkrisen som nå finner sted er at dette skjer i kombinasjon med krigen mot Boko Haram.

Etter at verdensopinionen ble lei av å vente på siste nytt om Chibok-jentene som ble tatt til fange av Boko Haram i april 2014 kan det virke som om denne konflikten er over. Det er den ikke. Snarere har det for sivilbefolkningens del gått fra vondt til verre. Bare nord i Nigeria er omkring 1,9 millioner mennesker på flukt. En halv million barn står i akutt fare for å bli rammet av hungersnød og tusensvis av barn under fem år kommer til å dø av sult. De sist oppdaterte tallene viser at 184 barn dør av sult hver eneste dag. Samtidig har FNs humanitære initiativ for Tsjadsjøen-området kun mottatt 27 prosent av de midlene som FN mener er nødvendig. Grunnen til dette er at vi rett og slett ikke bryr oss siden disse flyktningene verken har noen mulighet til å komme seg til Europa eller har noen sterke talspersoner internasjonalt.

Men helt uavhengig av hva verdensopinionen er opptatt av så fortsetter Boko Haram konflikten og driver folk på flukt. Boko Haram kontrollerer ikke lenger større geografiske områder slik de gjorde i 2014 når Chibok-jentene ble tatt til fange, men det betyr ikke at de er slått. Snarere er nok situasjonen for store deler av sivilbefolkningen i området blitt enda mer prekær nå. Årsaken til dette er at konflikten har endret karakter fra en krig med relativt klare fronter til en kaotisk krigssone uten noen som helst frontlinjer. Det betyr at folk verken har sikkerhet eller den forutsigbarheten som skal til for å drive jordbruk. Man kan ikke drive landbruk uten å vite med en viss grad av sikkerhet at man kan bo på samme sted fra man sår til man høster, og det er for veldig mange mennesker ikke mulig nå. Det betyr at veldig mange mennesker ikke har mat. De fikk enten ikke sådd eller så fikk de sådd, men er senere blitt drevet på flukt fra sine hjem og åkre.

Den nigerianske hæren har med støtte fra soldater fra Tsjad og Kamerun klart å drive Boko Haram bort fra byer, tettsteder og de fleste landsbyene de kontrollerte. Det høres jo bra ut, men problemet er at de klarer ikke å beskytte de områdene som blir befridd. Konsekvensen er at Boko Haram igjen har gått tilbake til å være en hypermobil bevegelse som beveger seg uforutsigbart i det tomrommet som oppstår etter militæroffensiven til den nigerianske hæren, og som slår til der det lar seg gjøre. Mot landsbyer som hæren har forlatt. Disse plyndres og folk drepes for å advare andre mot å samarbeide med myndighetene. Markeder sprenges i luften ved hjelp av selvmordsbomber, og slike angrep utføres nå ofte av veldig unge jenter, helt ned til under ti år. Som en følge av dette har den nigerianske hæren stengt mange markeder. Dette vil jo begrense antall mulige mål for Boko Haram. Problemet er bare at dette også fører til enda mindre omsetning av det lille som er av mat.

Vi kan nok ikke forvente at verdens oppmerksomhet skal være fullt ut til stede overalt hvor folk lider. Samtidig viser også det som nå skjer i områdene rundt Tsjadsjøen at det i praksis er blitt etablert et nytt hierarki av både flyktninger og menneskelig lidelse. Hvor de som sees er de som er tettest på oss. De som kommer til oss eller har reelle muligheter til det. De ser vi. De andre, de som bor i områder de færreste har hørt om og kommer til å høre om, de er verdens usynlige.

Mer fra: Debatt