Skru klokka flere år tilbake. Da du gikk på barneskolen: Husker du hvem som var populære? Hvem som var upopulære? Kanskje var du en av dem. Eller kanskje var du blant dem som lå litt midt på treet. Som verken var klassens leder, eller klassens svakeste. Du husker nok noen som ikke hadde det så bra. Gjorde du noe med det?
Andelen som oppgir å bli mobbet på skolen øker. Det viser Elevundersøkelsen, som ble lagt fram i forrige uke. Og fire av ti av dem som blir mobbet sier at de voksne ikke har visst om det. Forskere ved OsloMet mener tallene er alvorlige, og påpeker at de ser en endring i rapportene fra elevene. De senere årene viser en utvikling fra synlig fysisk mobbing til mer krenkelser i det skjulte.
Forsker Ingunn Marie Eriksen mener at mobbingen kan bli oversett når de ansatte ved skolen ikke oppfatter forskjellen i makt mellom elever. Så lenge skolemiljøet er preget av en maktstruktur der en eller flere får krenke i fred, vil mobbingen vedvare.
Makt og krenkelser som overses, eller ties i hjel, høres kjent ut for tida. Metoo-revolusjonen har først og fremst satt søkelyset på seksuell trakassering, og et kvinnesyn mange trodde var et tilbakelagt kapittel. Men kampanjen har også høynet bevisstheten om hvilke skader som får skje i det skjulte i miljøer med usunn fordeling av makt. Vi har fått høre om mange som har sittet stille i båten selv om de har visst om ting som burde kommet fram i lyset. Hvorfor har de ikke snakket, spør vi. Kanskje sitter vi med deler av svaret selv. Hvis vi tenker godt nok etter.
Nullvisjon for mobbing har vært et uttalt politisk mål. Vi har fått nye regler på plass, og skolene har strenge pålegg om å håndtere mobbesaker, slik at vi forebygger de alvorlige svikene vi har sett, for eksempel i Odin-saken. I Utdanningsnytt fra november i fjor uttaler imidlertid psykolog Erling W. Rognli at han ikke tror det er mulig å innfri en nullvisjon om mobbing. Den vil alltid eksistere fordi mobbing er en del av menneskets natur. «Mobbingen er ikke et monster vi som samfunn kan kvitte oss med en gang for alle. Mobbing er oss», sier han.
Harde ord. Men Rognli har trolig rett. Han sammenligner bekjempelse av mobbing med å luke i hagen. Du gjør det ikke én gang, og er ferdig med det. Og når man snakker om mobbere som «en slags spesiell og avskyelig» gruppe, blir det vanskeligere for foreldre og skolen å erkjenne at barna har et mobbeproblem, mener Rognli.
Det er faren med metoo-oppgjøret også. At vi i sinnet rettet mot dem som har begått overtramp, tar så sterk avstand fra ukulturen som har gjort at de har fått ture fram, at vi ikke evner å se i hvilken grad vi selv bidrar til at enkeltpersoner får dominere på bekostning av andres grenser.
Forskning på såkalte «populære mobbere» i skolen viser hvordan det er vanskelig å stoppe mobbingen så lenge elevene som plager andre har en lederstatus og får dominere i skolemiljøet. Medelevene dyrker lederen i frykt for å miste sin posisjon i hierarkiet på skolen. Og frykten for å miste posisjon skaper en taushetskultur der ingen tar grep.
Det har vært et krav om et «endelig oppgjør» med seksuell trakassering og maktmisbruk i arbeidslivet. Skal det være mulig, er ikke oppvasken vi ser nå nok. For å komme til bunns må vi se nærmere på hvordan vi sosialiseres inn i en aksept for maktmisbruk, allerede fra barndommen av. Klarer vi å gjøre noen endringer i miljøet i skolegården, er det større sjanser for at vi også kan få et bedre arbeidsliv, med færre grenseløse ledertyper som ikke har fått høre annet enn «ja» fra dem rundt seg.
I arbeidslivet er trakassering og mobbing, om den er skjult eller ikke, et lederansvar å gjøre noe med. Det krever ledere som har overblikk og tar innover seg maktforholdene blant de ansatte, og mellom ledelsen og ansatte.
I skolen blir det lærerne og rektorer som får dette ansvaret. At den rapporterte mobbingen virker å handle mindre om fysisk mobbing enn før, kan tyde på at en del skoler har lykkes til en viss grad i å ta tak i den mobbingen de ser. Problemet er bare at det er vanskelig å fange opp den skjulte mobbingen. Det krever at lærere har tid og rom til å følge med på de sosiale relasjonene i klassemiljøet. Og at skolen innehar en kompetanse som gjør at de kan gripe inn når de ser skadelige hierarkier blant elevene.
Det krever dessuten elever som tør å bryte stillheten og melde fra om skjult mobbing. Disse elevene trenger voksne forbilder som ikke samtykker til maktmisbruk gjennom å tie i frykt for å miste posisjon.