Folk som ikke ser noen framtid og som sliter med å få endene til å møtes, blir lett bytte for demagoger og andre overordnede som setter grupper – og ressurser – opp mot hverandre, slik Viktor Orban gjør til frokost og kvelds, skriver Stian Bromark. FOTO: BERNADETT SZABO/NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

De syv budkrigene

Alle er enig om hva som er viktig i livet. Heldigvis. Dessverre.

Folk flest har alltid visst at folk er folk, men keisere, yppersteprester og diktatorer har opp gjennom århundrene forsøkt å hjernevaske oss til å tro at det er forskjell på folk. De ti bud var vårt moralske kompass (det beste, om de må få si det selv), mens de andre opererte med andre regler av lavere kvalitet.

Fortsatt sitter noe av dette igjen, slik at vi har lett for å betrakte for eksempel flyktninger som latere, mer kriminelle og mer snyltete enn vi selv ville oppført oss i tilsvarende situasjon. Forskning, blant annet gjennomført av professor Chip Heath ved Stanford University, viser faktisk dette også, at vi har en lei tendens til å tillegge andre folk mindre hederlige motiver for handlinger enn vi tillegger oss selv.

Så her er dagens optimistiske budskap: Mennesker har lik moralsk oppfatning av rett og galt, viser ny forskning. Studien, gjennomført ved Oxford-universitetet og basert på utallige etnografiske undersøkelser, konkluderer med at det kun er syv bud som gjelder: 1) Hjelp din familie, 2) Hjelp din gruppe, 3) Gjengjeld tjenester, 4) Vær modig, 5) Respekter overordnede, 6) Fordel ressurser og 7) Respekter andres eiendom.

Det pessimistiske budskapet er at disse reglene også er opphav til mange av de konfliktene vi ser i verden i dag. «Hjelp din familie», sier den syriske faren til sin sønn og så legger han på vei mot Europa. «Respekter andres eiendom», sier høyrepopulisten, og setter opp et «ikke tråkk på plenen min»-skilt ved Svinesund. «Respekter overordnede» sier Jonas Gahr Støre og mener EU, FN, NATO og WTO. «Respekter overordnede», sier Donald Trump, og mener seg selv.

Så har vi den ungarske statsministeren Viktor Orban, som nylig gikk for en all inclusive: «Kristen kultur er en ressurs … vi ønsker ikke å bli et multikulturelt samfunn, vi ønsker ingen innvandring, vi ønsker å hegne om vår sikkerhet og trygghet, og gjennom vår familiepolitikk akter vi å sikre Ungarns biologiske framtid uten innvandrere».

De største konfliktlinjene i dag går mellom «Hjelp din gruppe» og «Fordel ressurser».

Gruppementaliteten først: Det var enklere å vite hvilken gruppe du tilhørte før, enten den var tuftet på stilling eller stand, stamme eller religion, kjønn eller nasjonalitet. Menn var menn, hvite var kriddhvite og bedriftsdirektører var drittsekker. LGBT-aktivister fantes ikke. Så kom syndfloden og den har mange synonymer; likestilling, globalisering, EØS, asylsøkere, kaffe latte, Instagram.

Tradisjonelle gruppelojaliteter ble oppløst til fordel for mer troløse allianser, mange av dem er endog inngått frivillig. Oslo ble plutselig vennskapsby med Paris og New York, og ingen ville være venn med Askim lenger. Det viser seg også at en mann og en kvinne kan ha mye mer til felles enn to menn. Det kan til og med være de har forskjellig hudfarge.

Så moralen er fortsatt klar: «Hjelp din gruppe». Men hvem pokker tilhører min gruppe? Og hvorfor ser din gruppe så rar ut?

Nå beveger vi oss over på ressursfordeling. Hei du, i den andre merksnodige gruppa, hvorfor gir du bort arbeidsplassen min til polakker?

Noen ressurser er begrenset, som klimaet. Vi vet stort sett hva som bør gjøres, men vender det døve øret til, som klimafornektere gjør, eller venter på at de andre skal gjøre mer, så vi kan gjøre mindre. «Ressursnasjonalisme» har den svenske klimahistorikeren Sverker Sörlin kalt fenomenet, og mener Polen, Russland, USA og Norge er blant landene som preges av dette, fordi alle er svært avhengig av naturressurser og vil helst snakke framfor å handle.

Det er ikke tilfeldig at høyrepopulister flest er klimafornektere. Mange av deres velgere er spesielt utsatte for globaliseringens turbulens. De frykter for framtiden og å miste det de allerede har. Hvorfor skal de redusere forbruket eller betale bompenger når de allerede har minimalt? Disse konfliktlinjene vil ikke avta framover når alt flere klimaflyktninger banker på døra i Brussel og omegn.

Penger er også en ressurs, om ikke like begrenset. Forskjellene er store mellom land, men også økende innad i land. Den nye OECD-rapporten som ble lagt fram forrige uke, viste at nesten 60 prosent mente at de ikke fikk sin rettmessig andel tilbake av skatten de betalte og over halvparten ønsket at regjeringen skulle skattlegge de rike mer, slik at de fattigste ble løftet. Seks av ti mente myndighetene brydde seg døyten om hva de mente, og at de ikke stolte på at det offentlige ville hjelpe dem om de ble arbeidsledige eller syke. Staten, det er ikke min gruppe, i hvert fall.

Folk som ikke ser noen framtid og som sliter med å få endene til å møtes, vil ha mindre overskudd til å takle klima- eller flyktningkriser. Derimot blir de lett bytte for demagoger og andre overordnede som setter grupper – og ressurser – opp mot hverandre, slik Viktor Orban gjør til frokost og kvelds.

Det gode nyheten er at vi alle er enig om hva som er viktig i livet. Den dårlige nyheten er at vi alle er enig om hva som er viktig i livet. Moralen er universell – fordi problemer er universelle. Dette høres ut som et godt utgangspunkt for å finne løsninger, hvis vi bare finner motet.

Stian Bromark er redaktør i Agenda Magasin og Res Publica forlag.


nyemeninger meninger abc

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!