Den 19.8. kommenterer Dag Gaute Gaasemyr mitt innlegg den 16.8. Der uttrykte jeg engstelse for at satsingen på velferdsteknologi for eldre erstatter satsing på flere og bedre sykehjem. Det problemet går Gaasemyr lite inn på.
Ja, mange eldre vil ha nytte av velferdsteknologi, men det gjelder trolig først og fremst eldre som likevel ville ha kunnet bo hjemme eller på omsorgsbolig/omsorgsbolig+. Hvorfor? Bruk av velferdsteknologi krever et funksjonsnivå fysisk og mentalt som mange sykehjemsaktuelle ikke har. Dessuten er velferdsteknologien i hovedsak en erstatning for hjelp av mennesker, som altså er dyrere, men likevel ofte ønsket av de eldre. Mange er ensomme, og det de higer etter, er menneskelig nærkontakt. En eldre-skype er ikke helt det samme.
Egen erfaring avslører sykehjemsetatens sparelyst og knipske holdning til de dyreste tilbudene: Som 87-åring ble min nære slektning for fire år siden to ganger utsatt for ran i egen leilighet fordi hun ikke evnet å bruke varselsknapp (velferdsteknologi).
Hun var utredet for Alzheimers og anbefalt sykehjem av fastlege, kommunal hjemmehjelp og betalt hjemmehjelp. Likevel måtte hun innom tre runder på korttidsopphold før hun fikk plass på omsorgsbolig der det er forventa at beboerne i stor grad skal klare seg selv.
Det gjorde hun ikke, og først etter innleggelse på sykehus med diagnosen avmagret og dehydrert, fikk hun sykehjemsplass. Men heller ikke nå var plassen fast. Sykehjemmet skulle omgjøres til korttidsplasser. Dermed en femte flytting! Ifølge lederen på det siste stedet var slik rundgang ikke uvanlig.
I fjor ble 183 søknader om sykehjemsplass avslått i Oslo. En kan frykte at grunnene styres mer av sparehensyn enn søkernes behov. Samhandlingsreformen innebærer store bøter for bydelene om de ikke kan skaffe korttidsplasser for sykehusutskrevne.
En kan mer enn mistenke at de svakeste eldre blir salderingspost i denne kommunale klemma. Ingen trøst at det var like ille under forrige byråd.