Debatt

De store kulturspørsmålene i 2018

Kulturlivet fortjener endringer som går utover å endre retorikken om kulturpolitikk.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Norge skal lage en ny kulturmelding. Hele landet skal komme med innspill. For meg som kulturbyråd i Oslo er det viktig at alle de som utøver kultur og de som jobber på feltet i byen vår blir hørt. Hvilke utfordringer har vi i Oslo? Hvilke ideer og hvilke retninger er viktige i byen vår?

Oslo kommune har mange ambisjoner på kulturfeltet, men hva betyr det for kulturlivet at byen også er hovedstad? Hva må vi ta hensyn til? Hva går vi glipp av? Hva betyr det å være nærmiljø og hjemby for en hel masse forskjellige mennesker? Hvor viktig er det for oss å være en internasjonal kulturby, og hva er vårt potensial?

I Oslo ligger mange nasjonale institusjoner som er en viktig del av byens kulturliv og kulturtilbud. Vi som bor her drar på utstillinger, opplesninger og konserter og barna våre møter institusjonene i den kulturelle skolesekken. Vi har et større arbeidsmarked for kunstnere her, men også stor konkurranse om jobbene. Hva skal det bety for oss som bor i byen at de store nasjonale teatrene og museene ligger her? Hva skal det bety for hvordan vi henger sammen med resten av landet? Hva skal det bety for hvordan vi henger sammen med resten av verden?

Oslo er en liten storby med egne store institusjoner som Munch-, Vigelandsparken og museet, Deichmanske bibliotek, Oslo Nye Teater og Konserthuset. Det er institusjoner med nasjonal verdi, men lokalt eid og betalt for. Munchmuseet er blant landets aller fremste aktører på det internasjonale kulturfeltet. Mangler vi de små storbyscenene? Bør utviklingen framover i større grad skje i et slags mellomsjikt mellom store institusjoner og mindre initiativ?

Oslo er en levende kulturby med mange forestillinger, utstillinger og konserter. En stor andel av landets kunstnere bor og jobber her. Vi har en omfattende atelierordning, og vi yter store kulturtilskudd. Vi tilbyr viktig infrastruktur for kulturlivet. Her er det et flettverk av tilskuddsordninger og stipender, og mye baserer seg på søknader fra år til år. Hvordan henger de statlige ordningene sammen med byens egne, gis det støtte der det bør, er det for vanskelig å få støtte, eller er det for innviklet å søke? Jeg tror de mange ordningene krever en stor søknadskompetanse hos kulturaktørene, det er ikke gjennomsiktig eller oversiktlig. Bør man rendyrke noen ordninger?

Oslo er et hjem for alle oss som bor her. Vi er også en region med lokalkultur, med barn og unge som skal lære seg å spille, med historie og kulturminner. Oslo er samtidig Norges mest mangfoldige region, og det er et ansvar for kulturlivet i vår by å få fram de mange ulike stemmene til Oslofolk. Vi vet at det frivillige kulturlivet mangler lokaler og arenaer i nærmiljøet.

For oss som styrer Oslo er alltid innbyggerne våre gullstandarden. Det betyr at vi prioriterer barn og unge, det å inkludere flere i publikum, og det å gi bedre kår for dem som skaper kunst. Noen må kunne leve av å skape de sangene som vi andre skal leve livet vårt til, de bøkene som skal frigjøre oss og den scenekunsten som skal lette hjertene våre. Flere må få høre, lese og se. Flere må få skape sjøl. Gode rammer for kultur handler også om å legge til rette for at flere kan drive frivillig kultur. Flere skal altså få lære å spille i korps, mens noen til og med skal kunne leve av å lære ungene å spille korpsmusikk på 17. mai. Vi undervurderer ofte hvor nært sammenvevd med livet kunst og kultur er. Vi tar popmusikken for gitt. Vi tar gatekunsten for gitt. Det vanligste publikum til de store institusjonene er fortsatt gjerne velutdannet hvit middelklasse. Vi vil derfor ha mer kunst i fleisen på folk, at kunsten får prege offentlige rom, at det er i hverdagen der vi ferdes, at det er i skolen, på sykehjem. En smart biblioteksjef kalte kulturen for de nye leirbålene som menneskene skal samles rundt for å dele historier.

Jeg tror at gode økonomiske rammebetingelser i stor grad er med å gi kunstnere frihet. Når høyresiden derimot snakker om å ville slippe kunsten fri betyr det ofte å bytte offentlig støtte med billettinntekter eller private bidrag. I den nye kulturmeldingen vil jeg gjerne at vi diskuterer det paradokset at vi holder oss med et offentlig finansiert kulturliv der kunsten skal være fri.

Engerutvalgets kulturutredning introduserte begrepet «Den kulturelle grunnmuren». Den kulturelle grunnmuren er avgjørende viktig for å inkludere nye mennesker i det kulturelle fellesskapet, de som får dele opplevelser med andre, de som får ytre seg selv. Engerutvalget fant at mens bevilgningene til kulturhus og tunge institusjoner hadde økt med kulturløftene til de rødgrønne regjeringene, var utviklingen i folkebibliotek, kulturskole og lokalkultur på vei i motsatt retning.

Jeg håper på en ny anerkjennelse av at kunst og kultur bidrar til gode samfunn og gode liv. Og at vi i kjølvannet av arbeidet med en ny kulturmelding kan gjøre endringer som går utover å endre retorikken. At vi får en bedre sammenheng mellom bredde- og elitekultur, og at vi styrker grunnmuren og får et større og mer mangfoldig publikum.

Mer fra: Debatt