Brexit og Trump, en stripe med avdøde rockestjerner, enda et år hvor alt synes så bratt. Men 2016 vil nok først og fremst bli stående som året da vi ikke klarte å bryte inn. Da vi sviktet. Det er blitt sagt og skrevet en hel del om Syria den siste uka i kjølvannet av det syriske regimets offensiv mot Aleppo. Men Syria er ikke det eneste stedet hvor verdenssamfunnet har sviktet. I 2016 ble lista lang, det lyktes ikke å sikre en bedre fordeling av byrdene ved den pågående flyktningkrisen, man lyktes ikke gjøre slutt på kamphandlinger i Den sentralafrikanske republikk, man overså alvorlige angrep på rohingya-minoriteten i Myanmar. Blant annet.
I ly av medieoppmerksomheten mot Syria har FN brukt svært sterke ord om hva som skjer i Sør-Sudan. Fra FN-hold er det brukt termen «Rwanda-lignende» – for første gang fra det holdet siden folkemordet i 1994. Siden kampene i Sør-Sudan for alvor brøt ut på ny i juli har regjeringshæren angrepet landsbyer og beleiret byer de mener kan støtte opprørerne. FN bruker ikke like sterke ord om det som skjer med rohingya-minoriteten i Myanmar, men de har tatt «etnisk rensing» i sin munn. Hva kunne vært gjort i Syria, Sør-Sudan eller Myanmar? Massakrer og folkemord i Bosnia og Rwanda fikk FN til å utarbeide et rammeverk som skulle gjøre det mulig å gripe inn i konflikter når sivilbefolkning er truet. Rammeverket er kjent som et ansvar for å beskytte, responsibility to protect (R2P). Det ble brukt første gang da Sikkerhetsrådet vedtok en resolusjon om Libya i 2011, men det som skjedde etterpå er fortsatt så pass omstridt at begrepet er henvist til lageret.
Antallet mennesker på flukt slo nye rekorder i løpet av 2016. Flyktningkrisen var tema for et eget høynivåmøte i forkant av FNs generalforsamling i september. Det ble foreslått en tekst som skulle styrke flyktningers rettigheter. De påfølgende dagene brukte representanter fra mange land, inkludert Norge, på å vanne ut teksten og reservere seg. Dette var for så vidt ikke så oppsiktsvekkende, ansvarsfraskrivelse har blitt noe av en olympisk gren de siste årene i møte med flyktninger.
Det er noen som har skylda for alle disse svikene, her hjemme har statsministeren pekt på Russland som den store skurken i Syria. Men vår store nabo i øst har på ingen måte ansvaret aleine, verken i Syria, eller andre steder. Ansvaret ligger på alle, og spesielt dem som i årevis har drevet med alenegang eller jobbet systematisk for å undergrave konvensjoner og rettigheter. Dette inkluderer USA. Det inkluderer også alle som i høst jobbet for å vanne ut en ny resolusjon om flyktninger, som Norge. Involvert i konfliktene som gjør at stadig flere legger ut på flukt, finner vi flere av Sikkerhetsrådets medlemmer. Våpen blir produsert og solgt som aldri før, både av store og mindre stater. Om noe kan sies å kjennetegne de siste årenes glideflukt mot tragediene i Syria eller Sør-Sudan, så er det egenrådighet. Den er på ingen måte reservert Moskva eller Beijing.
Men var det så mye bedre før? Gjennom store deler av den kalde krigen var jo Sikkerhetsrådet helt handlingslammet, og i kjølvannet av Sovjetunionens sammenbrudd fikk vi tragedier som de nevnte massakrene i Bosnia og folkemordet i Rwanda. I høst plukket jeg opp en bok om FNs tidligere generalsekretær Dag Hammarskjöld. Han døde i en flystyrt i Kongo i 1960, hvor han forsøkte å megle mellom opprørsleder Moishe Tshombe og hans støttespillere i Katanga, og myndighetene i Kinshasa. Katanga hadde erklært seg uavhengig fra resten av Kongo 11. juli 1960. 12. juli kalte Hammarskjöld sammen et møte med representanter for nylig uavhengige afrikanske stater i New York. To dager senere ble saken drøftet av Sikkerhetsrådet, som umiddelbart vedtok resolusjon 143. 48 timer senere var de første FN-soldatene i Kongo. 18. juli, en uke etter at Katanga hadde revet seg løs, var 3.500 FN-soldater på plass i Kongo. Det gikk så som så for FN de neste fire årene i Kongo, og generalsekretæren selv mistet jo livet. Men det tok altså én uke å få på plass en FN-styrke, midt under den kalde krigen. Én uke! Til sammenligning har man nå brukt fem måneder på å styrke FNs nærvær i Sør-Sudan.
Det mystiske «verdenssamfunnet» er aldri bedre enn de enkelte land gjør det til. I en tid hvor flere mektige land kan være på vei mot mer isolasjon, og mer alenegang, i en tid hvor mindre land ikke ønsker å ta sin del av ansvaret for blant annet flyktninger, i en tid hvor konvensjoner og rettigheter fortsetter å undergraves, synes utsiktene bleke. I 2016 sviktet man Syria, man sviktet Den sentralafrikanske republikk og rohingyane i Myanmar. Man fortsatte å snu seg vekk fra østre Kongo, man ville helst slippe å se dem som druknet utenfor Libyas kyst. Og man grep ikke inn når det ble varslet om et folkemord i emning i Sør-Sudan. Det kan være at framtida husker 2016 like godt for noe av dette, som for Trump og Brexit. Vi går inn i historien som de som visste, men ikke gjorde noe.