Debatt

De som lever av å bli utestengt

Det kan være fristende å boikotte dem man er uenig med. Men det er ikke så enkelt.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Hvis Steve Bannon er på The New Yorker festival, kommer jeg ikke. Jeg vil ikke delta på en tilstelning som normaliserer hat.» Filmprodusenten Judd Apatow var blant mange som reagerte sterkt da nyheten om at Donald Trumps tidligere sjefstrateg skulle være del av programmet under en festival arrangert av magasinet New Yorker i oktober. Den tidligere lederen for det høyrepopulistiske nettstedet Breitbart skulle bli intervjuet av bladets redaktør, men etter reaksjoner både fra profilerte festivaldeltakere og en rekke krasse tilbakemeldinger i sosiale medier, valgte New Yorker å trekke invitasjonen mandag. «No plattform for fascists», ingen plattform for fascister, er blant frasene som er blitt gjentatt på Twitter.

Det er kanskje et av de aller vanskeligste spørsmålene vi står overfor i dagens offentlighet. Hvem skal få slippe til, med hvilket budskap? Hvem skal ikke få slippe til, og hvorfor? Det kan være fristende å ty til en bred uttalt boikott av stemmer som hisser fram hat. Problemet er bare at nettopp slike tiltak kan styrke disse stemmene. Vi som tilrettelegger for offentlig debatt står i et dilemma der det ofte blir feil å inkludere og feil å ekskludere. Høyrepopulister og konspirasjonsteoretikere smatter i seg enhver antydning til sensur som det var dråper av honning.

Den siste måneden har ytre høyre-konspirasjonsteoretikeren, Alex Jones, som står bak nettsiden Infowars, blitt fjernet fra flere sosiale medier-plattformer. Etter blant annet å ha hevdet at skolemassakren ved Sandy Hook i 2012 var oppspinn fra venstresiden som ønsker strengere våpenlover, har Jones blitt saksøkt for ærekrenkelser. Hans voldsomme, aggressive budskap framført i radiosendinger og gjennom videoer på nett, har ført til at Facebook fjernet Jones med grunnlag i at han gjentatte ganger har brutt deres retningslinjer knytta til hatprat.

Twitter valgte å fjerne Jones sin konto i en kort periode, men nå er tvitringen i gang igjen, i stor grad om det Jones hevder å være politisk sensur fra teknologigigantene. Åpenbart forsøker Jones å profittere på utestengelsene han opplever. Blant hans tilhengere fungerer det godt. De får bekreftet sitt verdensbilde, der de kjemper mot det etablerte, som de tror ønsker å forhindre dem fra å fortelle folk «sannheten».

Også Steve Bannon spiller på denne typen argumentasjon som reaksjon på at han ikke lenger er del av New Yorker sin festival. Redaktøren er feig, mener han.

Her hjemme har Klassekampens debatt under Arendalsuka, om mainstream- og motstrømsmedia, fått oppmerksomhet etter at avisen fikk kritikk for å ha inkludert Resetts Helge Lurås i panelet. Klassekampen er med på å hvitvaske Resett, skrev tidligere Klassekampen-spaltist og poet Sumaya Jirde Ali i sin første spalte for Morgenbladet fredag. Jirde Ali tar til orde for såkalt «no platforming», altså en slags boikott av Resett i norske medier. Ved å invitere Resett til debatt, bidrar Klassekampen til å legitimere nettstedet, mener hun.

Som et svar på dette, publiserte Resett to tekster om henne, med anonyme avsendere. Hun skal ha utstedt en «fatwa» mot Resett, hevdes det blant annet. Og med det har Resett fått nok en anledning til å bruke Jirde Ali som objekt for leserne deres sitt hat. De vet så inderlig godt hva de gjør. Kommentarene hun nå får fra Resetts lesere er stygg lesing. Det er forutsigbart og forferdelig.

Det er lett å forstå at Sumaya Jirde Alis frustrasjon over at et nettsted som Resett får innpass og oppmerksomhet utover sin egen publiseringskanal. Hatkampanjen som fulgte etter at nettstedet gjentatte ganger skrev om henne tidligere i år, og unnlot å ta ansvar for eget kommentarfelt som boblet over av hatefulle utsagn, er blant eksemplene på hvordan Resett bidrar til en forsøpling av det offentlige ordskiftet.

Resett er ikke en hvilken som helst aktør som bør få klippekort i debatter. Det er heller ikke tjenlig for den offentlige debatten at man forsøker å bygge bru gjennom ukritisk koseprat. Jirde Alis advarsler mot det, er helt på sin plass.

Det hadde kanskje kjentes godt å ta en beslutning om å konsekvent boikotte aktører som Resett. Kanskje hadde det blitt oppfattet som rakrygget og prinsippfast. Men med det hadde vi også gitt dem muligheten til å gjøre seg selv til ofre for sensur. En prinsipiell boikott fra alle etablerte medier, fratar dessuten hvert enkelt medium muligheten til å gjøre sine egne redaksjonelle vurderinger.

I spørsmålet om det er riktig å invitere slike aktører til debatt, eller gi dem en plattform gjennom et intervju, finnes det ikke ett svar med to streker under. Det handler om hvilken sammenheng, hvordan man lar dem slippe til, og med hvilke spørsmål de blir utfordret til å svare på. Hvis motivasjonen med å invitere slike stemmer inn utelukkende er å vekke oppsikt, bør man åpenbart la være.

«No platforming»-oppfordringer kommer som en reaksjon på at mange mener etablerte medier ikke gir sterk nok motstand til såkalte motstrømsmedier. Det må tas på alvor, men for å gi motstand må vi snakke med dem. Oppslutningen nettsteder som Resett har tyder på at deres argumenter må møtes med motargumenter, ikke boikott. Alternativet er at vi dyrker fram en enda mer delt offentlighet, som er selve livsgrunnlaget til de alternative mediene. Da gjør vi oss selv en bjørnetjeneste i jakten på et enkelt svar.

Mer fra: Debatt