Unge i dag er omtalt som «CV-generasjonen». Parallelt med prestasjonspress og konkurranse, opplever mange et konformitetspress; må være lik de andre, men heller ikke for vanlig. De må bli vellykkede, spesielle, kjente og eksperter. A4-livet er forbundet med det negative, det middelmådige og kjedelige. Da er det ikke vits å bli voksen.
Vi hører at tre av ti ungdommer ikke fullfører videregående skole. Samtidig vet vi at over halvparten av alle unge uføre er det grunnet psykiske vansker. Det økende uføretallet må sees i sammenheng med individuelle og sosiokulturelle forhold. Kan frafallet i skolen forstås som et individuelt samfunnsopprør, om enn i en selvdestruktiv form?
Viktige utviklingstemaer i ungdomstiden er løsrivelse, separasjon, å etablere en identitet, og å finne sin vei og sitt prosjekt i livet. Vi lever i en tid hvor alt visualiseres og «likes» digitalt for at det skal ha verdi. Når ungdommens identitet domineres av ytre visuelle tegn på vellykkethet og produktivitet (utseende, kropp, trening, skole, klær, gjøre mer enn være), kan utvikling av selvomsorg og selvfølelse forstyrres. Støtte, ro, avslapning og belønning søkes i den ytre verden, og forhindrer kjennskap til indre kanaler for å kjenne seg verdifull, levende og kreativ eller komme seg igjennom det som er vanskelig.
Å lære noe nytt innebærer å fornye «gamle» mestringsstrategier. Parallelt vekkes faren for å føle seg ikke-mestrende og sårbar. Utrygge barn bruker all energi på å skape en trygg verden. Det å ikke komme seg i arbeid eller gripe mulighet for vekst, kan uttrykke en fastlåst og forstyrret utvikling. Manglende mestring i skolen kan forsterke en grunnleggende utrygghet og øke mistillit til seg selv og verden.
Etter 15 år som psykolog i kommunehelsetjeneste og psykisk helsevern for barn, unge og voksne, er en gjennomgående erfaring at unge med psykiske lidelser opplever stor ensomhet. De opplever å ikke ha nære å snakke med, ikke bli anerkjent i sitt strev, eller at de må være noe andre vil de skal være.
Sara (16) var flink på skolen, stille og pliktoppfyllende. Det tok lang tid før noen oppdaget hennes vansker. Hun skjulte arrene etter selvskadingen. Lærer ble bekymret da hun ofte forsvant i løpet av skoledagen. I samtaler med helsesøster fortalte hun om dyp selvforakt og mistro til egne evner og mulighet for å lykkes. Hele henne var mislykket. Hun kunne like gjerne gi opp dette livet. Hun turte ikke bry sine foreldre. Hun tenkte at de hadde nok med sitt. Foreldrenes emosjonelle tilgjengelighet var svekket på grunn av langvarige konflikter i ekteskapet og psykiske vansker. Saras behov for støtte var vanskelig å fange opp. Selvskadingen ble en måte å regulere vanskelige følelser på, men også for å vekke omgivelsene.
«Ikke si til dine barn at de er unike», sier David McCullough. Viktigere er at barn og unge trenger voksne som kan møte og tåle deres frustrasjon, sinne, kjedsomhet, tristhet og klaging uten å bagatellisere, moralisere, skulle ha svar eller finne problemløsninger. Det handler om å tørre å være medmenneske - se dem som strever. De unge har behov for at vi voksne følger med, følger etter og følger opp uten å bli overinvolvert eller overveldet av engstelse, sinne eller avmakt.
For kort tid siden lanserte LO rapporten «Jeg vil jo ikke bare sitte her. Jeg vil ut og leve! Utfordringer for ungdom med psykiske vansker i overgangen fra skole til arbeidsliv», skrevet av undertegnede. I rapporten bruker jeg konkrete eksempler fra min kliniske erfaring for å vise at arbeidsuførhet og psykisk lidelse må sees i lys av tidlige relasjonserfaringer (som manglende emosjonell støtte), sosiale belastninger (som mobbing, fattigdom), og nevrobiologiske sårbarhetsfaktorer (som lærevansker, konsentrasjonsvansker).
Historiene til de ungdommene jeg har møtt gir ikke uttømmende svar. Hvordan vi forstår den enkelte må sees i sammenheng med sosiokulturelle forhold. Er det reell økning i psykisk lidelse eller avdekkes flere? Registreres unge uføre i Norge som arbeidsledige i andre land? Støttetiltak uten forventninger og krav kan sementere en forstyrret utvikling, og enhver kan trenge å se konsekvenser av ens atferd for å motiveres til endring.
En ensidig individuell forståelse av uførhet kan imidlertid befeste et perspektiv om at individet alene er ansvarlig for både ens lykke og lidelse, og frata oss ansvaret for kollektiv handling. Filosofen Arne Johan Vetlesen betegner vår tid som individualistisk med mindre fokus på fellesskap og solidaritet. Han spør om vi voksne er redde for ansvaret i å lede ungdom inn i en voksen tilværelse, og at det blir de offentlige instansene og ungdommene selv som må bære ansvaret.
Inngangen til et liv med arbeid synes å ha en høy terskel for mange. Kanskje kunne mange evnet og hatt ressurser til å komme i arbeid om terskelen var lavere. Vi trenger tverrfaglige og tverretatlige tiltak, alternative læringsarenaer og en veileder/mentor i kritiske perioder - som overgang mellom skoler og til arbeidsliv. Vi trenger lavterskeltiltak og behandlingstilbud for sammensatte psykiske vansker.
Vi må overordnet spørre oss om hvilken betydning relasjonelle faktorer og fellesskapsverdier har i vår tid. Er ensomhet og psykiske vansker et uttrykk for manglende hardhudethet eller manglende toleranse i vår kultur for å dele usikkerhet, det å ikke mestre og ikke være best? Assosierer vi sårbarhet med å være svak, liten, noe stusslig og foraktelig, eller handler det om å være følsom, individuell, sensitiv og å kjenne på ulike sider ved livet - være et «helt» menneske?