«Kan vi prøve å holde oss til saken», sukket Dagsnytt 18-programleder Fredrik Solvang, tydelig oppgitt. Han forsøkte å styre debatten mellom Eivind Trædal (MDG), Rune Berglund Steen (Antirasistisk Senter), Helge Lurås (Resett.no) og Hans Rustad (Document.no). Det gikk ikke så veldig bra.
«Helge Lurås er en sjarlatan», sa Trædal. «Du har ingen folkeskikk», sa Rustad, mens ordene ble kastet mellom debattantene i studio 19. mars. NRK hadde invitert dem til å diskutere under overskriften «Splittende innvandringsdebatt – hvordan kom vi hit?», men debatten fikk vi ikke. Kun et eneste stort kaos. En ordkrig uten retning. «Dette var kanskje ikke så lurt», avsluttet programlederen debatten med. Dekkende nok.
Munnhoggeriet på Dagsnytt 18 har fått mye oppmerksomhet. Det er forståelig. Selv om det var lite konstruktivt var minuttene et godt bilde på hvordan det diskuteres rundt innvandringsspørsmål og holdninger til innvandrere. Stort sett dreier ordskiftet om innvandring seg om noen få enkeltpersoner, framfor politikk og strømningene i det brede lag av befolkningen.
For dem som har latt være å logge seg av i påsketiden har det vært mulig å følge debatten om Trædal, Rustad og Lurås videre. Ikke selve innvandringsdebatten, altså. Men debatten om dem. Og rollegalleriet ble raskt utvidet. Dagbladets spaltist Kjetil Rolness slengte seg med gjennom en kommentar der han tegner et bilde av den offentlige debatten med Rustad og Lurås på den ene ytterliggående siden, og Trædal og Rune Berglund Steen som representanter for den andre siden.
Partene snakker stadig mindre politikk, og stadig mer om hverandre, påpekte han. Og det har han jo helt rett i. Men hva fulgte så? Jo, et svar fra Trædal der han tok for seg Kjetil Rolness, og hvilket bidrag han har gitt til debattklimaet. Rolness parerte med debattinnlegget «Trædals metode», der Trædal ble beskrevet som et slags moralpoliti, som igjen ble fulgt opp av svar fra Trædal der han skrev videre om Rolness. Henger du med?
For dem som ikke har fulgt med hos Dagbladet har NRK Ytring publisert debattinnlegg fra både Eivind Trædal og Helge Lurås. Trædal har også flere ganger oppdatert sine Twitter-følgere på hvor mange ganger han har vært nevnt i Resetts artikler etter Dagsnytt 18-seansen.
Resett er opptatt av Eivind Trædal, åpenbart. Og Trædal virker opptatt av at Resett er opptatt av ham. Men hvor ble det av innvandringsdebatten? Den er blitt borte i en narsissistisk ping-pong-kamp der innvandringsspørsmålene forblir uberørt. Deltakerne i debatten er blitt viktigere enn saken. Det er ikke rart om folk som ikke er så interesserte i Lurås eller Trædal, men i innvandring, blir oppgitte, og reagerer med en avmakt noe lignende den NRK-programlederen viste i studio. Man gir rett og slett opp fordi det sporer av.
Når vi diskuterer innvandring er det naturligvis viktig å ta debatten om hvem som er ansvarlige for å gjøre debattklimaet tøffere, og direkte farlig. Og debatten om polariseringen tas ikke uten å diskutere hvordan ulike debattanter ordlegger seg og hvordan de påvirker andre. Men vi må ikke komme dit hvor debatten om enkeltpersoner overskygger diskusjonen om holdningene og retorikken vi finner blant folk som verken driver eget nettsted eller har tusenvis av følgere i sosiale medier. For det er langt flere som er ansvarlige for den usunne tonen som føres i diskusjoner om innvandring. Når denne debatten strander i et ensidig personfokus, slipper folk flest å føle et ansvar for debattklimaet, all den tid fingeren kun blir rettet mot én og én. Da kan hatretorikken leve i beste velgående i kommentarfelt, mens debatten i de etablerte mediene dreier seg rundt de som har gjort seg selv til hovedpersoner i den.
«Folk savner å snakke sak», uttalte Helge Lurås i Dagsnytt 18. Pussig nok bidrar han selv til et personfokus på eget nettsted. Men han har trolig rett. At mange er opptatt av innvandring er helt naturlig. Bekymringene knytta til konsekvensene av innvandring må tas på alvor og diskuteres saklig. Og da må også mer moderate stemmer enn Lurås og Rustad trekkes fram.
Myter og konspirasjonsteorier knyttet til innvandring og innvandrere florerer på nett og på folkemunne. Når disse mytene blir gjentatt nok, blir de til sannheter for noen. Sinnet vokser, og skyld må plasseres. Denne radikaliseringen står vi midt oppi akkurat nå. Hvis vi vil komme noen som helst vei med å bøte på splittelsen rundt innvandringsspørsmål må vi ta ballen langt mer enn vi tar mannen. Da trenger vi å slippe til stemmer som er opptatt av å bidra til engasjement for annet enn krangling mellom noen få hvite menn.
Den splittende innvandringsdebatten vi har i Norge handler nemlig om langt flere enn Trædal og Lurås.