Karakterene i skolen hører hjemme på den pedagogiske søppelfyllinga sammen med spanskrøret og skammekroken. I dag er skolekarakterene det psykiske spanskrøret. Karakterene belønner usolidaritet, egoisme og konkurransementaliteten – alles kamp mot alle.
En svensk lærer på over 80 år, Åsta Håkansson, sier i ei bok fra 1984 i et kapittel om «De farliga betygen» (min oversettelse): « Jeg ble tvunget til å dele opp elevene i dyktige og mindre dyktige barn. Men det ble jo en karakter på hvor fort barna kunne lære. Jeg avskyr karakterer. De er urettferdige.
Barn blir født ulike med ulike egenskaper i ulike hjem, men i skolen skal de alle være aldeles like for å passe inn i skolens mønster. Det er feil. Alle mennesker behøves. Hvorfor skal vi da sammenlikne barna med hverandre etter bestemte karakterer?
I forbindelse med et debattinnlegg om skolen, skreiv en annen lærer på åtti år i et brev til meg: «Vi forferdes over samfunn som stempler noen som lavere kaste med merke i pannen, men i vårt skolesystem er lærere forpliktet til å rangere elevene. For store grupper er skolegangen ydmykende. Noen med makt forteller barna ved bruk av tall at du er dum, dum, dum. Utallige studier forteller at det ikke går dem vel i livet.»
Grunnen til at jeg skriver denne kronikken, er at jeg sjøl var den absolutt dummeste eleven i klassen i 3,5 år, før jeg strøyk med glans. Mattelærer’n slo karakterboka to ganger i ansiktet mitt foran tretti medelever, og sa jeg kunne gå hjem og legge meg og bre over meg en hyssing. En opptelling i karakterboka viser at det var til sammen 9 Ng pluss, 40 Ng, 14 Ng minus, tre Måtelig og to «Ikke». I lærernes egne karakterprotokoller kan disse tallene ganges med tre eller fire.
Så med min bakgrunn som forhenværende skoletaper vil jeg hevde at karakterenes eneste funksjon er å sortere barn og ungdom i prima og sekunda vare. Spesielt partiet Høyre tror at ungdommen er en så bedrøvelig materie at den må kontrolleres med fraværsregler, eksamener og karakterer. Dette menneskesynet må forandres. Betrakter man mennesket som en ting, så behandler man det også som en ting. Betrakter vi imidlertid mennesket som noe uerstattelig, så vil det endre vår behandling av det, skriver den danske filosofen og teologen Peter Kemp.
Det er ikke ungdommen som er problemet. Det er skolen som er problemet. I partiprogrammet til Høyre for 2009 til 2013 står det på side åtte at partiet vil «forsvare karakterenes plass i skolen, samt innføre karakterer fra 5. trinn», noe som gjentas i partiets neste program. Høyre har nå droppet ønsket om karakterer fra femte klasse.
Det er konservativ og konvensjonell vranglære at karakterer stimulerer til læring. En rapport fra det svenske Vetenskapsrådet, som har gjennomgått 6.000 vitenskapelige artikler, viser at ikke en eneste artikkel anbefaler tidlig karaktersetting
Karakterene står i veien for den gode skolen, og får de «svake» elevene til å føle seg som mislykkede. Uansett hvor mye de anstrenger seg er det vanskelig å hevde seg i konkurransen med barna som kommer fra kunnskapsadelen. Min far hadde kun fem års folkeskole – annen hver dag. Da blir det liten mulighet for å få hjelp i heimen, og det blir vanskelig å henge med når læreren gjennomgår stoffet, og små muligheter til å lære seg stoffet før prøvene. Karakterene ødelegger motivasjonen for de elevene som trenger det mest, og skaper stress. I veien for en god skole ligger karakterene som ei hellig ku.
I en kronikk i Dagbladet fra 1972 skriver Johan Galtung at skolen er en ubarmhjertig sorteringsmaskin hvor ubetydelige ulikheter er med på å avgjøre vår livsbane. Han gikk inn for å avskaffe eksamen, som presser eleven inn i de ydmykende hukommelsesprøvene eksamen er.
En studie fra den svenske Socialstyrelsen viser at barn med dårlige karakterer har åtte ganger større mulighet for å havne i kriminalitet. Skoletaperne finner vi igjen som narkomane, alkoholmisbrukere, i psykiatrien, i fengslene og på sjølmordsstatistikken. Dette anakronistiske karaktersystemet er et isfjell som har medført menneskelige lidelser og utgifter for samfunnet i en størrelsesorden som kunnskapsministeren må ta i bruk den store pluttifikasjonstabellen til Pippi for å beregne.
Vi lever i et samfunn der konkurranse står øverst på pallen. Alt skal konkurranseutsettes, samtidig som samfunnet er blitt mindre og mindre solidarisk. De som sitter bakerst i klassen, vil seinere komme til å sitte nederst ved bordet. Enhver skal være sin egen lykkes smed, og lykkes man ikke, så kan vi ta lykkepiller.
Aksel Sandemose skreiv i tidsskriftet Årstidene i 1952: «Når mennesket tvinges inn i konkurranse fra fødselen av, så er det sykdom, universell sykdom». Nå foreligger det en rapport som viser at 69 prosent av jentene stresser i den videregående skolen, og at dem mellom 15 og 19 år nesten tok 1,3 millioner doser med antidepressiva i 2016..
Det må skje et humanistisk paradigmeskifte med skolesystemet, der man slipper å lære ting man aldri trenger seinere i livet, slipper å lære ting på en vanskelig og kjedelig måte, eller lære ting man ikke er moden for å lære. Skolen må også bli et godt sted å være.
Nå er skolen et skreddersydd system for å avlive vår medfødte nysgjerrighet, virketrang og lærelyst, og den er et praktfullt sted for å produsere nevrotikere og skoletapere som blir slått ut i det første forsøksheatet i kampen for tilværelsen.