De «dårlige kvinners» kamp

Innlegget er skrevet i samarbeid med Elvira Giraldez, programansvarlig for Norsk Folkehjelp i Midtøsten og Nord-Afrika

I en region hvor det å engasjere seg i offentlig debatt i seg selv kan være kontroversielt, blir det for mange helt utenkelig å delta i kvinnekamp. Det er fortsatt en lang vei å gå før kvinner oppnår rettigheter på linje med menn i Midtøsten og Nord-Afrika (MENA). Som kvinnesakskvinne beskyldes man ofte for å være en «dårlig kvinne» som kan takke seg selv for truslene man utsettes for. Manglende støtte lokalt gjør behovet for internasjonal solidaritet desto større.

Norge i spissen

Norge gikk i spissen for den første FN-resolusjonen som spesifikt etterlyste beskyttelse for kvinnesaksforkjempere, eller Women Human Rights Defenders (WHRD). Resolusjonen fra 2013 understreker at de spiller en viktig rolle i demokratibygging, rettssikkerhet og utvikling, så vel som en avgjørende rolle for at kvinners erfaringer og utfordringer skal fanges opp. Og ikke nok med det; resolusjonen oppfordrer stater til å anerkjenne kvinnesaksforkjempernes legitime rolle og sikre at de får beskyttelse. WHRD er nå et begrep som brukes for å referere til kvinner og andre som aktivt beskytter, fremmer og forsvarer kvinners rettigheter på ikke-voldelig vis.

I MENA-regionen er en av de grunnleggende kampsakene for kvinnesaksforkjempere at menneskerettighetene også skal gjelde for kvinner og være en universell, ufravikelig og uavhengig realitet. Andre viktige tema er beskyttelse av flyktninger, støtte til overlevende etter kjønnsbasert vold, å dokumentere vold mot arbeidere og migranter, fremme rettigheter for LHBTQ+ og reform av kvinnediskriminerende lover.

Straffes for engasjementet

Kvinnesaksforkjemperne risikerer samme type trusler og angrep som menneskerettighetsforkjempere forøvrig. Men kvinnelige aktivister utsettes også for kjønnsbasert vold og annen risiko som spesielt rammer kvinner. Siden kvinnesakskvinner er synlige i offentligheten og i kontakt med ulike typer folk, bryter de ofte med tradisjonelle kjønnsroller. Det fører igjen fører til at de stigmatiseres og i mange tilfeller ikke får støtte verken fra sine familier eller fra samfunnet forøvrig.

Nylig hadde medlemmer i en organisasjon i Jemen arrangert en kursserie om hvordan man kan bekjempe seksuell trakassering. I etterkant mottok arrangørene dødstrusler, og bilder av dem ble delt i sosiale medier sammen med beskyldninger om at de råder kvinner fra å gifte seg eller danne familie. Dessverre er dette et nokså typisk scenario. Kvinnesakskvinner over hele regionen opplever å få sin kontaktinformasjon delt på nett sammen med anklager om at de er «dårlige kvinner». Mange må gå til det skritt å holde seg med mannlig vakt av hensyn til egen sikkerhet.

I den offentlige moralens navn holder også staten øye med kvinnesakskvinnene. Mellom 2011 og 2012 ble kvinner som var arrestert for sin deltakelse i protestene i Egypt utsatt for såkalte jomfrudomstester under påskudd av at man måtte sikre at de ikke kunne anklage sikkerhetsstyrkene for å ha begått seksuelle overgrep. Utover at dette var et klart brudd på kvinnenes menneskerettigheter, førte det til at de ble ytterligere offentlig stigmatisert.

Generelt roses ofte menneskerettsaktivister for at de tør ta til motmæle mot urett, men man hører sjelden at en kvinnesakskvinne i denne regionen roses for at hun snakker om prisen hun betaler for å heve sin stemme.  Ærekrenkelse, trusler om seksuell vold eller det å bli fordømt på grunn av både sin aktivisme og sin livsførsel er erfaringer som ofte er vanskelig å dele med offentligheten, ettersom det kan føre til at aktivistens familie krever at hun stanser arbeidet og at hun i offentligheten beskyldes for å gi menn «feil inntrykk» og dermed kan takke seg selv for truslene.

Støtte avgjørende

Siden 2011 har MENA-regionen opplevd stor sosial og politisk endring, inkludert fremveksten av væpnede terrorgrupper. Dette betyr at myndigheter på tvers av regionen er engasjert i kampen mot terror, noe som også brukes som en unnskyldning til å slå ned på sivilsamfunnets krav om grunnleggende rettigheter. Dette er noe også kvinnesakskvinnene (WHRDs) lider under.

I den overbevisning at solidaritet er nøkkelen til beskyttelse, møttes 45 kvinnesaksforkjempere fra ulike deler av MENA-regionen i Kairo i 2013 og dannet WHRD MENA Coalition. Koalisjonen har som mål å støtte aktivister i å utføre sitt arbeid og arrangerer møter hvor erfaringer og ideer kan utveksles slik at man står styrket i møte med utfordringer som økende vold og behovet for sikkerhetstiltak. Likevel er koalisjonens aller viktigste rolle at den bryter ned isolasjonen og understreker at ingen kvinnesaksforkjempere i regionen står alene. I praksis innebærer dette at når en kvinnesakskvinne arresteres, trues eller myrdes, så vil det være noen som spør etter henne, griper fatt i saken hennes, forsterker hennes stemme og krever rettferdighet.

Det er svært viktig at det internasjonale samfunnet står stødig i solidaritet med kvinnesaksforkjempere i Midtøsten og Nord- Afrika. Også i 2016 så man Norge igjen gå i bresjen gjennom å ta lederrollen for en FN-resolusjon for menneskerettsaktivister generelt, hvor også kvinnesaksforkjemperes spesielle utfordringer er nevnt. I 2018 skal mandatet for FNs spesialrapportør for menneskerettighetsforsvarere fornyes. Det er en ny anledning for at Norge kan gå i spissen og kreve vern for kvinnesaksforkjempere. Det vil i så fall være en viktig støtte for alle som engasjerer seg for at menneskerettighetene også skal være kvinners rettigheter.