Dette handler ikke om straff, men om at den naturlige konsekvensen av tapt tillit er tapt tillitsverv. Fra venstre: Trond Giske, Ulf Leirstein og Kristian Tonning Riise. FOTO: NTB SCANPIX

Dette handler ikke om straff, men om at den naturlige konsekvensen av tapt tillit er tapt tillitsverv. Fra venstre: Trond Giske, Ulf Leirstein og Kristian Tonning Riise. FOTO: NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

De bygger makt. De bygger ikke tillit

Politikk handler om makt. Men også om tillit. Forstår ikke metoo-mennene som vil ha comeback det?

Det har gått litt over ett år, og store deler av det politiske miljøet mener det er på tide å glemme og sette strek. Metoo ligger bak oss. Gå videre, ingenting å se her.

Trond Giske har ønsket seg tilbake i toppen av Trøndelag Ap. Støttespillerne hans, og kanskje også Giske selv, ser ham for seg som en utfordrer til Ap-leder Jonas Gahr Støre. Han er i ferd med å putte en ny nominasjon til Stortinget i 2021 i lomma.

I Høyre har Kristian Tonning Riise tilbakelagt en viktig etappe på veien tilbake. Han har vært på Civita-fest, han har posert på julekort med tidligere stortingspresident Olemic Thommessen, og han har ledet årsmøtet i Innlandet Høyre med samme mann.

Tonning Riise trakk seg som leder av Unge Høyre etter at det hadde kommet en lang rekke varsler mot ham. Selv forklarte han retretten med at han hadde utvist «dårlig dømmekraft», men at han ikke hadde vært «ufin med vilje». Ett av varslene handlet om en 16 år gammel jente som var så beruset at Tonning Riise ble bedt om å passe på henne. En time senere ble han funnet på rom med henne, i gang med å ha seksuell omgang. Vitner har sagt til Aftenposten at jenta var svært beruset og helt ute av seg etterpå. Tonning Riise har bekreftet at begge drakk og at han hadde sex med henne. Han sier at han beklager, men at han ikke kjenner seg igjen i saken slik den er gjengitt.

I Frp har Ulf Leirstein også vært på Civita-fest – og ledet et fylkesårsmøte. Det var «hyggelig», skriver Leirstein i en post på Facebook som er likt av både en statssekretær og to stortingskolleger.

Ulf Leirstein trakk seg som parlamentarisk nestleder og justispolitisk talsmann da det ble kjent at han hadde sendt hardporno til flere unge tillitsvalgte i Fremskrittspartiets ungdom, blant annet en 14 år gammel gutt. Han hadde også foreslått overfor en annen, voksen Frp-er at de to skulle ha trekantsex med en 15-år gammel gutt. Varslene var flere år gamle, men fikk ingen konsekvenser før de ble offentlig kjent i 2018. Også Leirstein sa at han hadde vist «dårlig dømmekraft», men at «det var ikke meningen å krenke noen».

Disse beklagelsene er i beste fall halvhjertede. Spørsmålet er ikke om det skal være nok til å gi tilgivelse. Det er det bare ofrene som eventuelt kan gi, selv om de langt fra er forpliktet til det. Spørsmålet er om det er nok til å gi ny tillit. Det er det vi velgere gjør når vi gir vår stemme til politikere som skal utøve makt og ta vanskelige beslutninger på våre vegne. Lage lover, bevilge penger og kontrollere statsforvaltningen, som jo er arbeidsinstruksen til en stortingsrepresentant.

Skal vi dømme ut fra hvordan de snakker ut om den tunge tida og hvor tøft de har hatt det, og om hvordan varsler tilbakevises og trekkes i tvil, er det ganske åpenbart at det viktigste ikke har vært å bygge opp tillit. Tida som er gått er brukt til å bygge opp makt.

«Symptomer på en retthaversk og fordømmende presse». Det er beskrivelsen Nordlys-redaktør Skjalg Fjellheim bruker for å beskrive kritiske kommentarer og avslørende journalistikk om blant annet Giske-saken. Klassekampen har på lederplass tatt til orde for nyansering og skrevet at metoo er viktigere for sensasjonspressen enn for kvinnene.

Dette er svært alvorlig. Metoo handler nettopp om å slå ettertrykkelig fast at du ikke er prippen når du reagerer på trakassering, at bagatellisering av overgrep er uakseptabelt og at å varsle om maktmisbruk er nettopp det: Varsler, ikke ryktespredning.

«Noe må være rett og noe må være galt», skriver Fjellheim ironisk om det han kaller en «banal og sjablongmessig ramme». Den viktigste arven etter metoo er jo nettopp dette: Ja, noe er rett og noe er galt. Det er ikke banalt å si fra om det. Det er viktig.

Ingen har hevdet at dansevideoen med Trond Giske fra Bar Vulkan viser en metoo-hendelse. Den viser bare en mann med dårlig vurderingsevne, godt etter leggetid. Likevel brukes omtalen av videoen som et eksempel på overreaksjon. Med tanke på hvor lite sjokkerende videoen egentlig er, sier det ganske mye om hvor skjør og skrøpelig tilliten til Giske var når det ikke skulle mer til for å blåse den over ende.

Metoo i politikken handler ikke bare om de tre enkelttilfellene Giske, Leirstein og Tonning Riise. Hva man tillater i en organisasjon, er med å på bygge kulturen i den organisasjonen – enten det dreier seg om et idrettslag, en arbeidsplass, et parti eller et parlament. Det er verdt å minne om at det fortsatt finnes flere håndfuller metoo-saker i de ulike partiene som er behandlet og avsluttet, uten at vi vet hva eller hvem de dreier seg om. Den åpenheten burde partiene vist velgerne – som de jo vil at skal vise dem tillit.

Å mene at Leirstein, Giske og Tonning Riise ikke har noe på Stortinget å gjøre etter neste valg, er verken fordømmende, retthaversk eller hevngjerrig. Det bor 5.328.212 mennesker i Norge. Av disse er 169 innvalgt på Stortinget. Jeg kan love at mange, jeg vil til og med våge å påstå at det dreier seg om flesteparten av de resterende 5.328.043 personene, lever rike, meningsfulle og givende liv selv om vi ikke er stortingsrepresentanter. Vi opplever det ikke som en straff at vi ikke sitter på Stortinget.

Dette handler nemlig ikke om straff, men enkelt og greit om at den naturlige konsekvensen av tapt tillit er tapt tillitsverv.


nyemeninger meninger abc

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!