Debatt

De borgerliges president

Stortinget gjør stor skade på sitt omdømme når flertallet gjenvelger Olemic Thommessen som president.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Olemic Thommessen blir lørdag gjenvalgt med knappest mulig flertall. Dermed bryter Stortinget en sikker tradisjon med enstemmige valg av presidenten. Valget blir Høyres historiske ansvar. Partiet bet hodet av all politisk skam da stortingsgruppa lanserte sin skandaliserte partifelle som stortingspresident. Parlamentarisk leder Trond Helleland kvalifiserte seg til årets hykleripris da han begrunnet valget med at «Olemic har ledet Stortingets presidentskap på en dedikert og god måte.»

Alle vet at det ikke er sant. Ingen stortingspresident har noen gang blitt utsatt for så hard kritikk som Thommessen. Riksrevisjonen kom med hard kritikk og påvisning av regelbrudd for byggeskandalen i Prinsens gate.

Stortingets kontrollkomité fulgte opp og omtalte saken som «sterkt kritikkverdig.» Ombyggingen av bygget har med Thommessen som byggmester sprukket med 700 millioner kroner. I stedet for å legge seg flat for Stortinget og beklage, slik statsråder gjør når deres politiske liv er i fare, slo Thommessen tilbake med påstander om at presidentskapet ikke hadde gjort noe galt. Det provoserte Stortinget enda mer.

Thommessen ble reddet av gongongen. Det var bare noen dager igjen av sesjonen, og det var ikke tid til å velge en ny stortingspresident. Partiene tok det for gitt at Thommessen ikke ville være så dum at han ville stille opp til gjenvalg. Men det var han, og statsminister Erna Solberg støttet hans kandidatur. Dermed bandt partileder Solberg sin stortingsgruppe på en måte som ikke er i tråd med Høyres linje om at stortingsgruppa skal ha stor frihet. Partipisken blir sjelden brukt i Høyres gruppe. Hadde Høyres stortingsgruppe sagt nei til Thommessen ville det ha vært et slag i ansiktet på Erna Solberg. Slik behandler man ikke partiets leder og statsminister som nylig vant valget for dem.

Erna Solbergs venner i Venstre og KrF, Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide, burde ha nektet Thommessen gjenvalg. Men Trine Skei Grande er så opptatt av å være bestevenn med Erna Solberg at hun ikke tør legge seg ut med statsministeren. Som takk fikk Venstre tilbud fra Høyre om en plass i presidentskapet.

Knut Arild Hareide står friere. Etter valgnederlaget har han kvittet med den gamle tvangstrøya, samarbeidsavtalen med regjeringen, og erklært sin uavhengighet. Han ba Høyre om å finne en mer samlende kandidat enn Thommessen. Høyre overhørte han. Hareide burde da ha fulgt SV, Sp og Ap og sagt nei til gjenvalg av Thommessen.

KrF har tidligere vist at partiet kan gå sin egen vei når det gjelder valg av stortingspresident. Da Carl I. Hagen i 2001 gjorde krav på presidentvervet, Frp var den gangen et mye større parti enn Høyre, ble Hagen oppsøkt av KrFs ledelse med beskjed om at KrF ikke ville støtte ham. KrF sørget med det for at Aps Jørgen Kosmo ble stortingspresident.

Carl I. Hagens eneste forbrytelse var at han i mange år hadde vært leder i Frp. Det var nok til at KrF ikke ville ha ham som stortingspresident. Olemic Thommesen som har gjort seg ansvarlig i brudd på regelverk, og som i byggeskandalen fikk hele Stortinget mot seg, får derimot KrFs stemmer i dag. Hareides nye uavhengighet er ikke mye verdt.

De hører med til historien at Carl I. Hagen tok en grusom hevn over KrF. Ved starten på valgkampen i 2005 gjorde han det klart at Frp ikke ville støtte en borgerlig regjering som var ledet av Kjell Magne Bondevik. Dermed ødela han valget for Bondevik-regjeringen (H, KrF, V).

Dagens Frp vil takke KrF for at partiet gjør Olemic Thommessen til de borgerlige partiers president. Det er en takk med bismak.

Mer fra: Debatt