ANNONSE
SORG: Sørgende etter terrorangrepet i Mogadishu samlet på åstedet der minst 358 mennesker ble drept. Men man ryddet ikke forsidene i Europa og USA, påpeker Maren Sæbø.

SORG: Sørgende etter terrorangrepet i Mogadishu samlet på åstedet der minst 358 mennesker ble drept. Men man ryddet ikke forsidene i Europa og USA, påpeker Maren Sæbø.

Vis bildetekst
Foto: Mohamed Abdiwahab/NTB scanpix

De ansiktsløse

En masse, en endeløs rekke tall, sprengt i filler, meiet ned eller druknet. Hvor er empatien?

14. oktober opplevde Somalia sitt til nå verste bombeangrep. Minst 358 mennesker mistet livet og et hundretalls andre ble skadet av en massiv lastebilbombe i hovedstaden Mogadishu. Ettersom dødstallene steg kunne man se nyheten klatre også på norske mediers nettsider, fra notis, til litt større sak og til slutt topp. Men det nesten ufattelige omfanget til tross, saken fikk ikke samme oppmerksomhet som mulige terrorhandlinger i Europa eller USA. Man ryddet ikke forsider og sendeflater eller avholdt ekstra nyhetssendinger. Man satte ikke reportere på flyet og fikk livesending fra åstedet ved det tidligere populære Safari Hotel.

Tidligere i høst kunne norske mediekonsumenter følge vannet mens det steg i Texas. Minst ni mennesker ble drept av orkanen Harvey, og dette ble selvsagt rapportert. Samme uke mistet 1.200 mennesker livet i flom i India, Nepal og Bangladesh etter kraftig monsoonregnvær. En tredjedel av Bangladesh sto under vann, og nesten en million hjem ble ødelagt. Det ble også rapportert, men man skulle kikke ekstra godt etter for å få det med seg.

Det er altså en slående forskjell på hvordan vi rapporterer om hendelser, om de så skyldes menneskelige handlinger, klimaendringer eller noe annet, avhengig av hvilket kontinent de finner sted på. Jeg skjønner også hvorfor det er slik; det er et krav om nærhet og gjenkjennelse i rapporteringen vår. Det føles mer vesentlig når noe rammer en by vi reiser på helgetur til eller har familie i, enn når det rammer et sted vi ikke helt klarer å plassere på kartet.

Men det er også en ond sirkel. En bombe til i Somalia eller Nigeria er «bare en bombe til». En krig til i Sør-Sudan eller Irak er «bare enda en krig». De drepte er en lang rekke fremmede, sjelden mer enn et tall, en hendelse, uten ansikt eller familie, uten kontekst; en historie før smellet og etter. For å få med alt dette må det være reportere (det er det, de fleste lokale) og det må være medier som gir plass. Men det siste er det dårlig med, for det angår oss liksom ikke. Det som er litt fjernere blir stadig mer mangelfullt dekket og dermed også stadig fjernere. Jeg har lenge ment at vi faktisk har et ansvar for å knipe inn denne avstanden, ikke fortsette å godta at den blir større. Ingen klikk-vinner eller gullgruve, jeg veit, men så har vi et samfunnsoppdrag, da.

I åtte år var jeg redaktør for et tidsskrift med det noe kronglete navnet Verdensmagasinet X. Selve navnet på magasinet henspilte på det ansiktsløse, det ukjente, X. Formålet var å gi X en stemme og et navn. Det var en dyr og ambisiøs målsetting, men oppnåelig. Vanlige nyhetskriterier som «nærhet» lå på hylla, mens vesentlighet ble satt i høysetet. Og skulle man skrive eller fotografere for tidsskriftet gjaldt en del regler: Vi skulle intervjue dem det gjaldt, med navn og alder og bruke det, med mindre det var grunn til å la være. Dette gjaldt også de som ble fotografert. Navnløse masser var bannlyst. Kort sagt, man skulle behandle folk som folk, selv om de befant seg et annet sted enn i Norge.

Selve tidsskriftet ble startet lenge før min tid, fordi man mente journalistikken på andre områder enn Europa og USA var for dårlig. Og dårlig journalistikk vekker ingen interesse. Denne innsikten var en slags rettesnor. Bare man lagde skikkelig journalistikk og behandlet folk i Afrika eller Asia som folk i Europa, så ville det jo også være mer interessant for leseren. Om den svære massen fikk et navn og en historie, ville jo folk bli mer interessert. Det var selvsagt ikke billig, og etter mange års kamp, hvor lesertallene gikk litt opp og ned, men etter hvert mest ned, og man ikke klarte å kompensere med nettsider, så mistet man til slutt støtte man etter hvert var blitt så avhengig av. Og tidsskriftet gikk inn.

Jeg mener likevel at formålet fortsatt er gyldig. God journalistikk, også fra verden bortenfor, er viktigere enn noen gang. At befolkningen ikke er så interessert, betyr bare at vi må bli bedre, at vi må fortelle og forklare, dekke bredere, gi folk stemme og navn og kontekst til hendelser. Det som raserte deler av Hodan-distriktet i Mogadishu for noen uker siden var ikke bare enda en bombe og enda en grusom hendelse i et land som har opplevd altfor mange av dem. Det var den største bombingen i landets historie. Det var historien om firebarnsmoren Zainab Sharif som mistet mannen sin. Om Muna Haj (36) som mistet en sønn. Begge sitert i The Guardian. Og det er en brikke i dramaet som utspiller seg på Afrikas horn, der islamistbevegelsen al-Shabaab, fortsatt al-Qaida-affiliert, gjennomgår en slags forandring.

På samme måte var ikke flommene i India, Bangladesh eller Nepal bare enda en flom; det var en flom som nå kommer oftere og sterkere, de fleste forskere mener det har en sammenheng med endringer i klimaet. Én ting er at vi har godt av å trene empatien vår også med folk langt vekk, en annen ting er at vi skal ha muligheten til å forstå hva som faktisk skjer i verden. Det er en sammenheng mellom angrep i Europa og Somalia, utført av salafijihadister. Vi må forstå den. Det er en sammenheng mellom flom i den mektige Bhramaputra i Bangladesh og flommen i Texas. Det havner selvsagt om vår medfølelse, men det handler – ikke minst – om vår evne til å forstå verden. For å kunne forandre den til et bedre sted.


nyemeninger Meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!