Taiwans første kvinnelige president uttrykte seg riktignok i litt mer diplomatiske vendinger. Men beskjeden fra valgvinneren fra opposisjonspartiet DPP (Det demokratiske progressive parti) var mer enn klar nok. Taiwan ønsker å velge sin egen vei og fortsatt eksistere som selvstendig stat, hva nå enn Beijing måtte mene om det.
Vårt demokrati og nasjonale identitet må bli respektert fullt ut. For alt annet vil skade stabiliteten og forholdet over Taiwan-stredet, advarte Tsai. Dette betyr å respektere taiwanernes folkevilje. Landets sinte unge vil ha et mer levende demokrati, et mer sosialt demokrati, og et samfunn preget av liberale verdier som tar hensyn til minoriteter, etniske som andre.
Dette er ikke ensbetydende med at Tsai ønsker å provosere sin store og mektige nabo. Hun vil ikke rokke ved status quo. Taiwan nyter i dag de facto uavhengighet, men ingenting tyder på at hun vil gå lenger og kreve også formell uavhengighet, slik partiet hennes tradisjonelt har gått inn for. Beijing står steilt imot enhver endring av Taiwans status. For Beijing er Taiwan en utbryterprovins, og det kinesiske utenriksdepartement slår da også fast at dette bare var et lokalvalg som ikke endrer en tøddel på det faktum at det bare finnes ett Kina. Et Kina styrt fra Beijing. Tsai får en vanskelig balansegang. Det kan ikke utelukkes at Taiwan kan få et anstrengt forhold til Kina i tida som kommer.
Det offisielle nyhetsbyrået Xinhua skriver at ethvert skritt for uavhengighet er «gift» som vil få Taiwan til å gå under. Det er en fattig trøst at ordene falt langt krassere da DPPs første president, Chen Shui-bian, ble valgt i 2000. Han ble kalt for en bråkmaker og sabotør selv når han forsøkte å skape et stabilt forhold til Beijing. Tabloidavisa The Global Times, som utgis av kommunistpartiets hovedorgan Folkets Dagblad, karakteriserer i en leder taiwansk uavhengighet som «hallusinasjoner».
Trusselen er der. Kina har aldri gitt avkall på makt for å bringe Taiwan inn i folden. Og et tusentalls raketter er fortsatt rettet over Taiwan-stredet. Snubletråder er det nok av. En av dem er Sør-Kina-havet. Der kan Tsai velge å fjerne seg fra Kinas maksimalistiske krav og militære styrkedemonstrasjoner, og bevege seg mer i retning av FNs havrettskonvensjon og Filippinene, som har brakt striden inn for FN-domstolen i Haag. En prosess for øvrig påbegynt under avgående president Ma Ying-jeou. Taiwans strategiske betydning er ikke blitt mindre av president Obamas nye Asia-politikk, der Washington forsøker å demme opp for Kinas styrkede militære nærvær i regionen. Taiwan er et viktig ledd i Kinas maritime strategi.
Valgresultatet kan ikke karakteriseres som annet enn en politisk tyfon. Det Beijing-vennlige regjeringspartiet Kuomintang (KMT) har falt sammen som et korthus etter åtte år ved makten. Stor misnøye de senere årene med både økonomien og den avgående presidenten har vært utslagsgivende. Tøværet Ma bidro til i forholdet til Beijing, kronet med det historiske møtet med president Xi Jinping i Singapore i november, har ikke ført til økonomisk gevinst for folk flest. Det har riktignok regnet på presten, men ikke dryppet på klokkeren. Det er blitt økende økonomiske forskjeller.
DPP vant også rent flertall ved valget på ny nasjonalforsamling, som ble holdt parallelt med presidentvalget lørdag. Det vil gi president Tsai betydelig makt til å gjennomføre partiets målsettinger. Hovedutfordringen blir i første omgang å få sving på økonomien, som har svekket seg dramatisk det siste året. Kina er, nest etter Hongkong, Taiwans største handelspartner. Og taiwanske investeringer på fastlandet er massive. 70.000 taiwanske selskaper har i ikke liten grad bidratt til at Kina ble «verdens verksted».
President Mas «tre nei» – nei til gjenforening, nei til uavhengighet og nei til bruk av makt over Taiwan-stredet – er blitt ugyldiggjort for mange. Den økonomiske integrasjonen med 21 handels- og investeringsavtaler har gått for hurtig. Den har skapt frykt for at den store avhengigheten av Beijing gradvis vil føre til at Taiwan blir slukt, ikke ved hjalp av raketter og tanks, men ved handelsavtaler. Tsai vil nok derfor satse på en mer diversifisert utenrikshandel med blikket rettet mer mot sørøstasiatiske naboer, Japan, Sør-Korea og USA.
Det var denne frykten som førte til den såkalte Solsikkebevegelsen, som i mars-april 2014 okkuperte parlamentet i protest mot handelsliberaliseringen. Den er blitt ryggraden i det som kalles «generasjon Taiwan», de unge som vil rette opp skjevheter fra Taiwans autoritære fortid, og som har protestert kraftig mot lærebøker som de mente skulle hjernevaske dem til å godta at det bare var ett Kina.
Man skal være varsom med å spå om framtida. Men det kan ikke utelukkes at menneskerettigheter kan komme til å få en mer framtredende plass i forholdet mellom Taipei og Beijing. For Taiwan har hatt sin påvirking på Kina, ikke bare på det økonomiske området. Øyas populærkultur har hatt stor betydning for unge kinesere, og som demokratisk rollemodell utfordrer øya også Beijings syn om at kinesiske tradisjoner ikke er forenlige med «vestens idé om demokrati».