Ungdommene inviterte aktuelle og interesserte til et lunsjseminar om temaet den 12. juli på Felix Konferansesenter ved Aker brygge, Oslo.
Som eneste representant fra de organiserte lærerne, troppet jeg opp for Skolenes Landsforbund for å høre hvilke tanker og visjoner ungdommene hadde i forhold til fremtidens skole. Som forventet var disse ungdommene både flinke og veltalende ambassadører for sitt prosjekt. De evnet å både engasjere og provosere frem følelser i meg som strakk seg helt fra frykten for å bli totalt overflødig som lærer til det å kjenne på om det er greit at man skal ha operert inn en datachip i kroppen sin og overgi seg totalt til teknologiens makt. Det var med en liten grad av lettelse at jeg snappet opp en svak skepsis til denne «chippingen» hos et par av ungdommene, men ble samtidig forundret over min egen dreining i standpunkt idet jeg tenkte; «hvorfor ikke? For min del må jeg gjerne kunne spores … jeg spores jo på så mange andre måter allerede.» Det virket helt klart som om denne yngre generasjonen var mye mer tilbøyelig for å oppgi sitt personvern enn flere av dem på min alder og oppover. Sikkerhet og avveining av fordeler og ulemper var ganske overbevisende tale fra ungdommen.
Ungdommene hadde også noen forløsende frie tanker om hvordan teknologi kunne benyttes i skolen. Mye av dette virket nesten som en fiksjon for meg som har levd noen år, men ble helt overbevist om at den teknologien de viste frem, både var aktuell og ganske nært forestående til bruk i undervisning. De refererte blant annet til 3D printing av modeller, koding som fag, holografiske modeller i flere lag, bruk av VR-briller. For en som enda er en tilhenger av at sløydsaler og skolekjøkkener burde ha blitt innført igjen, så rykket det litt i min «håndverker-nerve» når de snakket om 3D printing av mat til kantina.
På spørsmål om hvordan de så for seg lærerens rolle i fremtidens skole, så mente ungdommene at den nye teknologien på ingen måte skulle erstatte lærere, men at ved å anvende mye av ny teknologi i undervisning skulle frigjøre lærerne til å få enda bedre tid til elevene som krever dette. Ungdommene mente også at lærerne i dag ikke nødvendigvis kunne for lite av sitt fag, men at lærerne mangler «riktig» kompetanse – det vil si kompetanse i å anvende ny teknologi som verktøy for å drive undervisning. De så for seg at flere undervisningsøkter skulle gjøres tilgengelige som videoer, slik at det for eksempel var mulig for elever å ta igjen tapt undervisning av ulike grunner. Tilgengelige videoforelesninger ville også gjøre opplæringen mer fleksibel ved at elever kunne velge å følge undervisningen hjemmefra. Da mente ungdommene at lærerne ville kunne fokusere mer på de elevene som kom til undervisningen i klasserommet.
Selv om jeg ikke ønsker å undervurdere disse ungdommene, så tror jeg det er like viktig å ikke overvurdere ungdommer som en gruppe. Å gå på skole og møte opp til faste timer har etter min mening en viktig oppdragende effekt. Det samme har det at ungdommer møtes for å kunne lære seg å jobbe sammen i store og små grupper med ulike personligheter som er jevnaldre. Om man tenker seg at det er grunnopplæring som skal gis, så er disse gruppeprosessene like viktige som det å kunne anvende ny teknologi i opplæringen. Jeg har stor respekt for disse seks flotte ungdommene som har gjort en grundig og god jobb med å hjelpe meg å se litt inn i glasskula. Samtidig har jeg også stor respekt for de ungdommene som kanskje ikke har de samme forutsetningene for å følge teknologiens utvikling i samme tempo. Vi må finne en fornuftig balanse mellom når kunnskapsformidling skal være opplæring eller underholdning. Fotball er moro å se på, men man blir ikke god om man ikke spiller selv. Slik er det med skole også. Ny teknologi må kunne brukes på en slik måte at du inspireres til å gjøre noe aktivt – ikke for å slippe å gjøre noe selv. Som den ene ungdommen viste til; «tenk om du hadde et par joggesko ute i gangen som maste om at nå måtte du løpe med meg, og dessuten må du løpe i terreng denne gangen.» Det hadde det vært noe!
For øvrig så kom også ungdommene med innspill som virkelig varmet et fagforeningshjerte, og som vi som organisasjon også har hevdet i flere fora. De advarte blant annet mot å ha for fulle klasserom/ store klasser, og begrunnet dette med at det ble dårlig læringsmiljø, vanskelig å holde ro og orden samt at det fører til lite oppfølging av elever. Ungdommene ønsker også at foreldrene må involveres i større grad. De var også tydelige om et annet punkt som handlet om karakterer … her sa de: «Juster kursen, ikke ranger!».
Gjennom sitt foredrag benyttet de selv det fantastiske teknologiske hjelpemiddelet PC, projektor og en digital lysbildepresentasjon. Selv om dette allerede er velkjente verktøy for meg, så hadde det vært moro om de hadde vist meg inn i deres virtuelle verden med litt VR-briller, 3D printing og andre effekter, men forstår jo at prosjektet sannsynligvis både hadde en tids og budsjettramme. Uansett skal dere ha stor ære for det fantastiske arbeidet dere har klart å få til på denne lille tiden. Skulle veldig gjerne ha sett hvordan dette hadde tatt form dersom dere hadde fått jobbet med dette et helt år.
Tusen takk kjære ungdom for invitasjonen og for den energien dere utstrålte under fremlegget deres. Jeg har virkelig tro på at det er deres ord som må bli hørt til slutt.