Dansen rundt gullballen

Jeg glemmer aldri mitt første VM i 1982, Henrik og jeg foran TV-apparatet hos besteforeldrene hans på Hortemo. Magisk.

Paolo Rossi var min første helt. Salvatore Scillachi ble den neste. Men VM er unntaket. Bortsett fra Italia har jeg ikke noe fotballag jeg holder med. Sånne som meg blir ikke tatt på alvor når fotball diskuteres i kantina på jobben. Retten til å glede seg over en god VM-kamp opptjenes på gjestetribunen under en 0-0-kamp i to grader og sludd.

Jeg har en god venn som er fotballfrelst. Han ikke bare mener at det er greit å gå i shorts på jobb. Han mener det burde vært sosialt akseptert å gå i møter i ultrakorte nylonshorts à la Kevin Keegan 1974. Han diskuterer aldri fotball med meg. Unntatt en gang. Jeg kom i skade for å si at jeg syntes det var i overkant mye fotball i avisen. – Til å være en så smart fyr, sier du jammen mye dumt, fikk jeg beskjed om. Fotball er ikke bare en sport. Det er enormt med makt og penger, påpekte han.

Å endre drakter, hvis du er et stort lag, er som å trykke penger. De vet hvor mange de kommer til å selge, og de bytter så ofte de kan. Gutter og jenter over hele verden gir ukepengene sine til Manchester Uniteds aksjonærer, for å kunne ha på seg drakten med den nyeste sponsorlogoen på når de ser kampene på Betal-TV. Fotball er business, betting og ølsalg. Nordmenn omsetter over tre milliarder i året bare hos Norsk Tipping, hvem vet hva de legger igjen hos betting-baronene på Malta og Kypros?

Fotballbaner er distriktspolitikk og folkehelse. Rosenborg-konsernet (!) omsatte i fjor for over 300 millioner kroner, det nærmer seg budsjettet til hele norsk fotballforbund som i år er på 523 millioner kroner. Klart det er makt i dette. Jeg måtte selvsagt gi min gode venn rett. Til å være så opptatt av fotball, sier han jammen mye klokt!

VM er også mye penger og makt. Og kampen om å få avholde mesterskapet er minst like spennende som selve VM-finalen. Men reglene er uklare, dommerne anonyme, kampen foregår uten publikum og lyskastere og med enorme summer i potten.

Hvert fjerde år kan jeg glede meg med mine fotballglade venner. Og fram til i år kunne jeg håpe at Italia skulle levere en ny Rossi eller Scillachi. I mellomtiden leser jeg nå gjerne om fotball i avisen. Jeg abonnerer til og med på et norsk fotballmagasin oppkalt etter en brasiliansk høyreback. Bladet er velsignet fritt for kampreferater, men til gjengjeld stappfullt av penger, makt og kultur. Men sportssidene i avisene, de blar jeg fortsatt forbi. Og de neste ukene skal jeg glemme at flertallet av dem som spiller fotball i verdensklasse er bortskjemte drittunger, flere av dem dømt for skatteunndragelse. Og jeg skal heie på flere lag samtidig. Brasil, Danmark og Island. Fordi det er gøy.

Fotball-puristene får bare ha meg unnskyldt. De skal snart få ha spillet på banen i fred fram til 2022. Men spillet på bakrommet kommer jeg fortsatt til å følge. Takket være min kamerat i den litt for korte shortsen.