ANNONSE

Dagsavisens farlige tankegods

Lørdag leste jeg et par saker i Dagsavisen, som jeg fortsatt ikke er helt sikker på om er menings- eller nyhetsinnhold. Sakene handler blant annet om hvor problematisk det angivelig er at den italienske tenkeren og forfatteren Julius Evola er å finne i hyllene til en bokhandel på Gardermoen flyplass.

Én av sakene, som begge er publisert fredag den 13. april, har tittelen «Fant nyfascist-ideolog i hyllene».

Videre følger ingressen i saken opp med følgende: «Rasisme-forskeren ble overrasket over å finne den høyreekstreme italienske ideologen Julius Evola – i hyllene på Tanums flyplassbokhandel på Gardermoen.»

Samme fredag ble det også publisert enda en tekst i Dagsavisen som fremmer det samme problematiske tankegodset, med følgende tittel: «–Bokhandlere må bruke hodet», og med følgende ingress: «Boka som beskrives som «grunnteksten for moderne jødehat» er fortsatt lett tilgjengelig hos norske bokhandlere.»

Jeg mener disse to omtalte sakene fremmer en vulgær antiintellektualisme, samt svært problematiske holdninger overfor litteratur. 

I tekstene klager Sindre Bangstad, Guri Hjeltnes, Ervin Kohn, John Færseth og Elisabetta Cassina Wolff over at bøker av Julius Evola, og andre forfattere de selv åpenbart ikke liker, er lett tilgjengelige til allmennheten gjennom norske bokhandlere. Videre brukes en rekke underlige kilder i sakene. Blant annet en svensk blogg med sterke politiske egeninteresser. Uten at Dagsavisen opplyser om denne kildens politiske og ideologiske engasjement. 

Jeg må likevel presisere her at jeg mener at Dagsavisen, og kildene i sakene, bør ha ytringsfrihet til å fremlegge sine klager over at litteraturen som selges til den norske offentligheten ikke går gjennom et politisk og ideologisk sensurfilter. Det må de ha lov til å mene at litteraturen bør gjøre, og de må videre ha lov til å ytre sine klager over manglende sensurfilter. Men jeg stiller meg likevel undrende til logikken bak slike ønsker. 

Videre stiller jeg meg undrende til Dagsavisens kildebruk, eller nærmere sagt Dagsavisens ensidige valg av kilder. Kanskje mest av alt stiller jeg meg undrende til at ønsker om å drive sensur av boksalg i Norge forblir noe journalisten i Dagsavisen ikke stiller spørsmål ved. Som om det er en selvfølge at vi alle ønsker, og bør ha, slike autoritære strømninger i samfunnet vårt hva gjelder litteratur. Noe jeg kan skrive under på at ikke jeg ønsker.

Fri flyt av bøker

Selv er jeg veldig glad i litteratur. Gjerne kontroversiell litteratur, og gjerne litteratur fra forfattere som jeg heller ikke nødvendigvis er helt enig med i alt. Jeg liker nemlig å leke med idéer og tanker. Slik sett er bøker veldig flotte. Forfattere som evner å legge et fundament for kritisk tanke, nye perspektiver og nye tanker hos leseren – har slik jeg ser det lykkes med sitt forfatterskap. Slik er det også med Julius Evola, som er en av mine yndlingsforfattere. 

Evola har med sitt forfatterskap truffet meg veldig godt, og jeg står politisk og ideologisk svært nært Julius Evola på veldig mange områder. På samme måte liker jeg også mer ikke-politisk litteratur, som Charles Bukowski og Stephen King. Bukowskis misantropiske tilnærming til verden fascinerer meg, og jeg finner Kings fantasiverden fengende. Kanskje særlig er jeg glad i Stephen Kings serie The Dark Tower. Bøker som riktig nok er fullstendig upolitiske, men som likevel fanger meg. Jeg har også latt meg fenge av kontroversielle bøker som The Forgotten Soldier av Guy Sajer. En bok som har gitt meg mang en god latter når jeg leste den. 

Trolig er det mange som misliker bøkene til Bukowski, og kanskje også bøkene til King. Det må folk ha lov til å gjøre, og de må ha lov til å ytre sin misnøye med bøkene. Men det å foreslå at det er forkastelig at bøker selges åpent i bokhandlere, vitner om et verdisyn som strider veldig mot alle mine grunnleggende prinsipper. Både som menneske, og som akademiker. 

Jeg mener at et opplyst samfunn bør ha fri flyt av bøker og litteratur. Helt uten politisk, ideologisk eller moralsk sensurfilter noe sted. Jeg ønsker et samfunn hvor jeg fritt og uten videre kan få kjøpt bøkene til Julius Evola på flyplassen, sammen med bøker som Maos lille røde, eller Das Kapital av Karl Marx. Videre mener jeg at bøker er bare bøker, og at idéer bare er idéer. Ting som er helt fullstendig harmløst i seg selv.

Selv om det er mange forfattere og litterære verker jeg selv ikke er enig med, så ville jeg aldri kunne hevde at det er problematisk at disse bøkene omsettes åpent, i likhet med all annen litteratur. En slik tilnærming til litteratur, tanker, idéer og den intellektuelle sfære blir veldig søkt mener jeg.
 

En mer opplyst debatt

En annen ting jeg mener at et opplyst samfunn bør ha, er en debatt om innhold og ikke person. Greit nok at mange ikke liker Julius Evola. Det må folk ha lov til også, mener jeg. Men det er langt bedre å heller debattere innholdet i Evolas tankegods, fremfor å ty til hersketeknikker, triggerord (som rasist, nazist, fascist), eller blind fordømmelse og akademisk uærlighet. Jeg mener nemlig det kan fremstå som akademisk uærlighet når såkalte eksperter hevder at Evola har skrevet, ytret og stått for ting som han aldri hadde befatning med. Videre å gi Evola skylden for voldelige hendelser går mildt sagt over stokk og stein. Særlig når man trolig bevisst unnlater å nevne hvordan Evola tok avstand fra fascismen i sin bok Fascism Viewed from the Right.

Når alt kommer til alt så kan jeg ikke etter beste evne få meg til å tro at Dagsavisens eksperter i disse saken, som selv hevder å ha lest Evola, faktisk har lest Evola. Jeg mistenker at påstander om dette kan være en hvit løgn, fremsagt i den hensikt å illudere som mer kompetent og bedre vitende enn man er. En høyst menneskelig egenskap. Men like fullt kritikkverdig i en slik kontekst. Dette er da en mistanke jeg har. Jeg påstår naturligvis ikke at noen skryter på seg å ha lest bøker de ikke har lest.

Hvis Dagsavisen eller noen av Dagsavisens eksperter føler for å diskutere Evolas tankegods, og ikke mannen, så kan jeg være et godt sted å starte. Jeg diskuterer mer enn gjerne Evolas tankegods og bøker med hvem det skal være. Men noe sier meg at en genuin interesse for en slik opplyst diskusjon ikke er til stede. Fordi det vil «legitimere meg» og det vil «legitimere Evola», og sikkert tusen andre små og store unnskyldninger for å unngå en opplyst og ærlig debatt om sak og ikke person. For jeg mistenker at vi her befinner oss på en diskurs hvor tankegods som ikke er helt kompatibelt med postmodernismens akademiske trender, ikke må diskuteres; men heller svartmales. Noe jeg mener er veldig synd. Både med tanke på samfunnsdebatt generelt, og for akademia.

Forbudt litteratur

Nå i påsken begynte jeg å lese triologien Culture of Critique av Kevin MacDonald. Bøker som er svært kontroversielle, og som er ansett som såkalt antisemittiske. Dette fordi MacDonald som professor i psykologi ved California State University, Long Beach, analyserer judaisme med akademikerbriller på. Blant annet drøfter han i hvilken grad judaisme kan anses som en evolusjonær overlevelsesstrategi. Noe som har satt mange sinn i kok. Særlig blant folk som mener at enkelte religiøse retninger og grupper bør være hevet over enhver kritikk og akademisk forskning, i motsetning til alle andre religiøse retninger og grupper.
 
Når jeg leser MacDonald så er det med et åpent sinn. Jeg er nysgjerrig på de idéene som MacDonald presenterer, samt på hvordan han har kommet frem til sine konklusjoner og funn. Det er på ingen måte slik at jeg automatisk begynner å hate jøder bare fordi jeg leser disse bøkene. Som nevnt er det bare bøker og idéer. Bøker og idéer som noen sikkert misliker, men som jeg anser som interessante nok til å bruke tid og energi på, for å sette meg inn i. Slik at jeg bedre kan forstå hvordan andre tenker, samt sette meg inn i andre perspektiver på ting. 
 
Selv ser jeg naturligvis ingen problemer med at Kevin MacDonalds bøker selges åpent i norske bokhandler, eller at bøkene er lett tilgjengelige på biblioteket. Jeg mener derimot det er viktig at slik litteratur er like lett tilgjengelig som koselige romaner og ukeblader. Fordi også denne litteraturen har noe verdifullt å bidra med. Om ikke annet for å utvide horisonter, og tilby en bedre forståelse for andre perspektiver.
 

Bokbålenes tid

Boken Fahrenheit 451 av Ray Bradbury er også en interessant kuriositet for den som er interessert i litteratur. Boken handler om et dystopisk samfunn, hvor alle bøker blir brent av brannvesenet i digre bokbål. Folk tyster på hverandre til myndighetene dersom de får vite at noen har bøker hjemme. I boken blir vi kjent med figuren Guy Montag, som jobber som en slik brannmann som brenner bøker. Montag er dyktig i jobben sin som bokjeger og bokbrenner, men en dag får han smaken på bøker selv. Forviklinger finner sted. Montag stilles overfor flere dilemmaer.
 
Fahrenheit 451 er en relativt dyp og allegorisk bok om antiintellektualisme og autoritære strømninger i et hvilket som helst samfunn. Boken ble skrevet allerede i 1953, og viser hvor farlig slike strømninger kan være. Når jeg ser at Dagsavisen tar til orde for slikt tankegods så blir jeg urolig. Det er noe meget foruroligende med det hele. 

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!