Gitt de tidligere mord på både JFK og Martin Luther King var reaksjonen hans ikke så rar. Men han selvfølgelig ikke kunne skjønne hva meldingen hans betydde for meg. Jeg var en sterk beundrer av John F. Kennedy, og hadde jobbet som "fotsoldat" i Bobbys valgkamp om å bli senator fra New York. Jeg hadde også vært meget aktiv i kampen mot Vietnam krigen, og var på alle måter en erklært "lefty" i studentpolitikken i Florida.
Og Bobby var vårt nyeste og sterkeste håp i kampen om USAs politiske sjel. Vi visste alt om hans tidligere liv som konsulent for senator Joseph McCarthy i den sistes hatefulle kamp mot "kommunismen" i USA – men hadde godtatt hans "omvendelse" fullt og helt. Som tidligere justisminister i JFKs regjering hadde Bobby et lederansvar for borgerrettsbevegelsen, et engasjement han videreførte både som senator fra New York og som klar favoritt i kampen om å bli demokratenes presidentkandidat i 1968. Bobby vant oss over med sin ærlighet og anstendighet som menneske og politiker. Han var "vårt håp".
Med drapet på Bobby mistet jeg det siste glimt av politisk håp for Amerika. Selvfølgelig ville andre likesinnete dukke opp fra tid til annen, men sjansen om å realisere en reell endring i USAs økonomiske, sosiale og militærpolitiske forhold var lik null. I hvert fall i min livstid. Vi har bare ett liv, og etter min vurdering var tanken på å ofre det livet på politiske barrikader i USA ikke særlig lurt.
Tiden har, tror jeg, vist seg at jeg hadde rett. Den politiske ledelsen i Det hvite huset i dag er i ferd med å skru klokken skikkelig tilbake. Ikke til en tid før John og Bobby Kennedy, men til en tid før Franklin D. Roosevelt. Det tok meg et drøyt tiår etter Bobbys død før jeg offisielt sa opp mitt medlemskap i Club Américain. Det var Ronald Reagan som utløste selve utmeldelsen – men det var Bobby Kennedy og en kioskeier i Bergen som satt prosessen i gang.