2019 er ikke bare et viktig kommunevalgår, det er også et jubileumsår. Den 17. juli 1919 opphevet Stortinget Grunnlovens bestemmelse om at stemmerett skulle suspenderes dersom man mottok fattigstøtte.
Det var en bestemmelse som fikk konsekvenser for mange mennesker som hadde mer enn nok å slite med fra før. Innblikk i deres historie gir oss også innblikk i vonde menneskeskjebner. Et eksempel blant mange tusen er historien til gårdbrukeren og fiskeren Nils Hansen Øinæs fra Kvæfjord. Ved kommunevalget i 1898 ble han nektet å stemme fordi hans 16 år gamle sønn Bernhard Kristian mot hans vilje hadde blitt sendt fra hjemmet i Troms til «Sæthres institut for aandsvage børn» i Bergen våren 1894. Sønnen døde der våren 1898. Fordi fattigkassen hadde betalt 1/3 av regningen for det påtvungne oppholdet ved spesialskolen mistet faren retten til å bruke sin stemmerett i kommunevalget det året. Dette er et av mange eksempler på at suspensjonsbestemmelsen føyde krenkelser og tap av rettigheter til smerten i en allerede vanskelig situasjon.
Alle steder i landet har sin del av denne historien. Ved å dykke ned i den vil vi lære mye om vår egen lokale fortid der vi bor og vår felles nasjonale fortid. Det er derfor Stortinget i år stiller seg i spissen for å markere stemmerettsjubileet. Det blir et jubileum der vi inviterer til å fordype seg i denne delen av vår historie, til å dele kunnskapen om den og å bruke den til å reflektere over hvordan disse temaene ser ut i vår egen tid.
Vedtaket i 1919 var viktig fordi det først var fra da sosial og økonomisk status eller personlige egenskaper ikke lenger var det som avgjorde hvem som fikk lov til å stemme eller ikke. Selv om alminnelig stemmerett for alle over 25 år ble innført i 1913, da også kvinner fikk stemmerett ved stortingsvalg, kan det argumenteres for at den alminnelige stemmeretten først ble reell da utestengelsen av de som mottok fattighjelp ble fjernet i 1919. Suspensjonsbestemmelsen var i utgangspunktet ganske ny, den ble innført for kommunevalg fra 1896 og samtidig med alminnelig stemmerett for menn ved stortingsvalg i 1898, som en siste skranke mot å gi samfunnets minst velbergede for stor innflytelse.
Suspensjon av stemmeretten til fattige ble et uttrykk for sosial urettferdighet. Den rammet ikke bare de som var «late» og «ikke hadde vilje til å klare seg selv». De aller fleste som ikke fikk bruke stemmeretten sin var uheldige som enten på grunn av sykdom, ulykke eller noe annet hadde havnet i vanskeligheter og slitt med å betale sykehusregninger, skaffe seg mat under sykdom eller kjøpe klær til barna sine. Etter innføringen av kvinnelig stemmerett i 1913 var to av tre suspenderte kvinner. Ofte enker som falt enda lenger nedover fattigdomsstigen etter at mannen døde.
Slutten på at mennesker på fattighjelp ble stengt ute fra demokratisk deltagelse i 1919, er en milepæl i vår politiske historie. Det var også i sin tid et utslag av at et moderne velferdssamfunn var i ferd med å vokse frem. Et samfunn der ikke bare politisk deltagelse, men samfunnsdeltagelse i bredere forstand for alle, ble sett som et felles ansvar. Og et samfunn der man gradvis anerkjente sammenhengen mellom disse to. Grunnlovsendringen sommeren 1919 var et viktig steg på veien mot å gjøre Norge til et moderne velferdsdemokrati.
Stemmerettsjubileet minner oss dermed om at retten til å stemme ikke har vært så selvfølgelig som den er for oss i dag. Den ble vunnet steg for steg gjennom en langvarig politisk kamp, der grensene for hvem som fikk lov til å delta i beslutninger som gjaldt fellesskapet ble flyttet litt etter litt. Til slutt, fra 1913, stod nesten bare de nederst på rangstigen igjen uten å få lov til å stemme, de som hadde vært nødt til å be om hjelp fra fattigvesenet for å klare seg igjen.
Vi håper at barn og voksne over hele landet vil la seg inspirere til å delta i jubileet gjennom året, ved å sette seg inn i denne glemte delen av vår historie, kanskje bidra til å løfte frem fortellinger om hvordan dette var og bidro til å forme sitt eget hjemsted. Og kanskje viktigst av alt: å bruke de tankene denne fortiden setter i sving til å diskutere et av de viktigste spørsmålene i vår egen tid: Hvem faller utenfor deltagelse i samfunnet i dag? Hvem er det som ikke kan eller vil delta i de demokratiske prosessene som former oss og samfunnet vi lever i?
I 1919 handlet det om å gi alle mennesker rett til demokratisk deltagelse, uavhengig av sosiale og økonomiske rammer. I dag handler det om å få alle til å bruke stemmeretten, og delta i demokratiske prosesser, valg og påvirkning av det samfunnet vi lever i. Til høsten er det kommunevalg. Retten til å stemme der har ikke alltid vært en selvfølge, og den kom ikke gratis. Det er det verdt å reflektere over når vi i september selvfølgelig finner veien til valglokalene.