Den årlige undersøkelsen av journalisters og redaktørers politiske preferanser har til det kjedsommelige plassert oss til venstre på skalaen. Politisk farge forklarer vel det meste, som at rødgrønne journalister synes det er helt OK med en sykkelstamvei mellom Stavanger og Sandnes til 1,3 milliarder kroner? Til og med utstyrt med en egen tunnel parallelt med dagens motorveitunneler mellom de to byene? På Facebook-siden til aksjonsgruppen «Bomfritt Jæren – NOK er NOK» – slås det daglig fast at bompenger er en elitistisk og gjerne venstrevridd konspirasjon mot folket. Stort sett hele hopen av partier får gjennomgå – med unntak av Fremskrittspartiet og det ferske partiet Folkeaksjonen nei til mer bompenger. Hvordan havnet vi her?
Jeg skal innrømme at min første reaksjon på tegnene til bompengeopprør på Nord-Jæren var det klassiske redaktørselvforsvaret. «Der har folk igjen for ikke å lese aviser og følge med på nyhetene!» Dramaet i Haugesund høsten 2014 da fylkestinget vedtok den nye bomringen og rushtidsavgiften ble da tungt dekket av Stavanger-avisene og NRK? Verken bomringen eller økt økonomisk belastning burde ha potensial til å slå ned som en bombe? Aftenbladet foretok nylig en oppsummering av sine artikler og viste at det har vært fire års muligheter til å gjøre seg opp meninger. Likevel smeller bompengesaken så kraftig i Stavanger-regionen at politiske møter må ha vakthold, sindige jærbuer snur ryggen til statsminister Erna og demonstrantene utenfor Sandnes rådhus er så høylytte at ordføreren må avbryte møtet. Politikere trues og flere har tatt noen runder før de har vurdert gjenvalg. Nå har opprøret spredt seg til Bergen, Oslo, Kristiansand og Fredrikstad. Bompengeopprøret er blitt nasjonalt.
La oss følge tanken om at journalistikken feilet. Kan dét være mulig, at språket og virkemidlene blir for preget av eksperter og politikere? I gamle dager var det en velprøvd journalistisk metode å gå langs kaiene for å fange opp nyheter. Hvem som kom hjem med Amerika-båten var kjendisstoff, praten med sjauerne avdekket sosiale og økonomiske ulikheter, prisene på frukt og bær fra Ryfylke var forbruker- og landbruksnyheter – kaiene og torgene var allmenninger der varer, tjenester og nyheter ble omsatt. Den jevne bladfyk hadde som regel ikke utdannelse over det minstemålet som trengtes for å rapportere i avis, men han kjente alltid «the talk of the town» og hva folk var opptatt av.
Hvor godt forstår mediene folk flest, det vil si alle vi håper fremdeles leser redaktørstyrte medier og ikke bare er på Facebook? Dette er banalt, men journalistikk består i å snakke med, intervjue og lage reportasjer om og med folk vi forstår. En av de flotteste scenene i dokumentaren om The New York Times – «The Fourth Estate» – er der den afroamerikanske journalisten Yamiche Alcindor besøker en familie i rustbeltet. Familien bor i Trumps kjerneområde, har fått huset sitt renovert med penger fra et fond Trump vil avvikle – og stemte fram presidenten. «Han ser oss, han forstår oss», forklarer familien. Poenget er ikke paradokset i at en familie som sliter stemmer mot sitt eget beste, men at journalisten Yamiche Alcindor gjør den undervurderte jobben det er å snakke med «vanlige folk». Avisen som sannsynligvis er verdens beste ser viktigheten av å være der ute, være til stede på grasrota og prøve å forstå, ikke bare sitte i redaksjonslokalene og fortolke. Det kan selvsagt innvendes at The New York Times burde ha sendt ut Alcindor og reportere som henne lenge før presidentvalget.
Nord-Jæren er i motsatt materiell ende av USAs rustbelte, men flere mekanismer er like. Den ytre og reelle trusselen mot privatøkonomi og følelsen av å bli overstyrt av en elite, er parallelle. I en region like stor som Bergen har mangel på fortetting spredt innbyggerne i eneboliger utover områder fordelt på fire kommuner, ofte med arbeidsplasser og barnehager utenfor gang- og sykkelavstand. Konsekvensene av fraværende byplanlegging over 50 år er en regional bilavhengighet som gjør ekstra vondt når det er bilistene som nå må betale for kollektiv- og sykkelsatsingen.
Parallellføringer på tvers av politiske nivåer, land og kontinenter er risikabelt, men Trump, Brexit og bompenger har til felles at mediene ikke greide å speile folkemeningen. Ikke på grunn av arroganse, men kanskje fordi vi i mediene er blitt likere politikerne og byråkratene enn godt er. At vi er mer opptatt av politiske prosesser og spill enn konsekvenser for dem som treffes av politikken? Og kanskje fordi avisene trenger flere grasrotjournalister som Yamiche Alcindor.