«Krigen fortsetter, og selv om flesteparten av NATO-styrkene nå er trukket ut, betyr det ikke at ansvaret og selvransakelsens byrde er tatt fra oss. Det var vi som startet evighetskrigen. Det er vi som holder den i gang. Det er fortsatt vår krig».
Carsten Jensen og Anders Hammer, i forordet til boka «Krigen som aldri tar slutt».
Da amerikanerne kom til Afghanistan i 2001 for å jakte på og ta ut al-Qaida etter angrepene 11. september, fikk en av militærleirene storfint besøk. Stammelederen Haji Sahib Rohullah Wakil ville gjerne komme med et par tips. Han mente, med rette, at amerikanerne fullstendig manglet lokalkunnskap. De ville aldri klare å spore opp al-Qaida. Derfor foreslo han at de burde snakke med de lokale talibanerne som var noenlunde vennlig innstilt. Da han forlot leiren, fikk Wakil en hette over hodet. Han ble sendt til det beryktede Bagram-fengselet og avhørt der i et halvt år. Så ble han sendt til Guantánamo, hvor han satt i ytterligere seks år. Først i 2008 slapp han ut.
Denne historien står å lese i boka «Krigen som aldri tar slutt», som kom i går. Til forfatterne Carsten Jensen og Anders Hammer kom Wakil med det hjertesukket som ble tittelen på duoens forrige bok: «Alt dette kunne vært unngått». Hvis de bare hadde lyttet til ham den gangen for 15 år siden.
Få, om noen, skandinaviske journalister kjenner Afghanistan så godt som norske Hammer og danske Jensen. De har begge jobbet i landet siden invasjonen. Den nye boka er derfor en god anledning til å gjøre et nytt forsøk på å få en reflektert offentlig samtale om hva i alle dager det er vi og de andre vestlige landene har drevet med i Afghanistan.
Men det er også en god anledning til å komme med et lite hjertesukk. For det ser vitterlig ut til at vegringen mot å snakke om Afghanistan-innsatsen er ganske kompakt og innbitt.
Rett før sommeren kom Godal-utvalget med sin offentlige utredning om den norske innsatsen i Afghanistan. Utvalget ble ledet av tidligere utenriks- og forsvarsminister Bjørn Tore Godal. «Antallet drepte afghanere kan være over 90.000. 12 norske liv er tapt. 3500 internasjonale soldater er døde», skrev Godal da rapporten ble publisert. Konklusjonen var ganske nådeløs: Norge oppnådde ett av tre mål med sin deltakelse. Vi klarte å støtte USA og være en god NATO-alliert. Det andre målet – hindre at Afghanistan igjen ble et utgangspunkt for internasjonal terror er bare delvis nådd. Det tredje målet, og det som hele tida ble brukt som den viktigste begrunnelsen for krigen i den norske offentligheten, ble overhodet ikke nådd. De vestlige styrkene klarte ikke å bygge en fredelig og demokratisk stabil stat.
Det er ekstra brutalt at de som flykter fra den mislykkede krigen vår, møter stengte dører når de kommer til oss. Vi returnerer flyktninger fra Afghanistan nesten daglig.
En av de sterkeste scenene i dramaserien «Nobel» som nå går på norske skjermer, er talen til Jon Petter Hals i Anders Danielsen Lies skikkelse, når han skal si noen minneord ved båren til en død soldat i troppen: «Akkurat nå føles dette oppdraget så jævlig meningsløst og forgjeves». Men sine mange kvaliteter til tross har heller ikke denne TV-serien klart å skape en bred debatt om Afghanistan.
Hva som skjer med Godal-utvalgets rapport, er foreløpig ikke klart. Utredningen ligger i Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet. Det mest sannsynlige er vel at det hele ender med et par redegjørelser for Stortinget. Så spørs det hva Ine Marie Søreide og Børge Brende sier. Men forhåpentligvis har både de og resten av vestlige politikere turt å se på Afghanistans-operasjonen med et såpass selvkritisk blikk at de verste feilene ikke blir repetert. Det skorter ikke på muligheter til å gjøre nettopp det. Invasjonen av Mosul er i gang. I Syria og Irak har vi nå opprørsstyrker på vårt lag som fort kan bli fiendene våre ved neste korsvei. Det er, med andre ord, ikke bare på tide å lære fra feilene i Afghanistan. Det er på overtid.
I «Krigen som aldri tar slutt» skriver Hammer og Jensen at Afghanistan var dømt til å være en mislykket stat. «En stat som ikke kan ha monopol på voldsutøvelse i kraft av en velutrustet hær og et fungerende politi, men som hele tida må se seg utfordret av private militser, kan ikke fungere. Det er også her roten til Afghanistans destruktive korrupsjon ligger. Afghanistan har ikke en regjering, men er overlatt til en håndfull mektige menn som, i blodige innbyrdes kamper, styrer landet som om det var deres føydale len».
Beskrivelsen passer godt på den neste slagmarken vi har sett oss ut, også.